- Detaljer
- Skrevet av Administrator - Roy
Forspillet til slaget
Da kanonene stilnet og garnisonen Fort Sumter overgav seg, var krigen et faktum. I Sørstatene ble det en ellevill feiring over å ha "slått Yankeene", og folk strømmet til vervningskontorer og lokale heimevern for " å ikke gå glipp av å slå Yankeene".
I Washington var tilstanden en helt annen enn i sør. Folk var sinte og oppildnet over hva som hadde skjedd. Så kort tid etter at slaget på Fort Sumter var over, proklamerte President Lincoln etter 75.000 frivillige for "å forsvare Unionen".
Det første og største problemet for Lincoln var selve byen Washington. Byen var ganske forsvarsløs med veldig få soldater, og kunne bli inntatt av relativt få Sørstatsstyrker hvis de gjorde et fremstøt mot byen. Dette var på en måte riktig, men styrkene og organiseringen i Sørstatene var ikke akkurat klar for en invasjon. De var like uorganisert på militærfronten på sentralt plan som Nordstatene, men var bedre organisert på lokalt plan akkurat der og da.
I hui og hast ble det opprettet kompanier for å sikre adkomstveier og regjeringsbygg på noen korte uker. Imens strømmet det folk til lokale vervningskontor og lokale militærleire over hele Unionen.
Lincoln var nervøs, og sendte flere meldinger rundt om i Unionen om å sende soldater så fort som mulig til hovedstaden. Bakgrunnen var at Virginia hadde meldt seg ut av Unionen, og Washington ligger like ved statsgrensen til denne staten.
Etterhvert strømmet det inn med soldater fra alle kanter av landet,så Lincolns nervøsitet ble beroliget. Men selv om det fantes mange soldater i byen, var det slett sikkerhet internt i byen, så vanlige folk kunne spasere inn og ut uten problemer.
Et moment som ikke ble tillagt mye eller regjeringen var oppmerksom på, var Washingtons fysiske plassering som egentlig sett lå " i Sørstatene " med veldig mange innbyggere som var Sørstatsvennlig. Det var heller ingen instans innen myndighetene som tok seg av å sjekke hvem som var sørstatsvennlige innen administrasjonene i de forskjellige departementene. I denne turbulente tid var det fritt fram for initativrike folk å ta sine egne valg, noe unionen skulle få merke i årene som fulgte.
Siden all administrasjon i USA lå i Washington og var etablerte institusjoner med store staber, så var dette ikke tilfelle i Sørstatene.
Her var det kun enkle rom i et bygg som representerte de forskjellige departementene og menn som bestatte stillingene, var hengivende folk for "saken".
De bestod av kun to stykker, selve departementsråden og en sekretær, så informasjon om hva som pågikk var sikret mot lekkasjer og innsyn fra pro-unionister. Vi kan nesten si at det ikke var noen administrasjon i det hele tatt på det tidspunktet, så det var umulig for føderale myndigheter i Washington å oppdrive noe informasjon.
Situasjonen i stabene i Washington var en helt annen, for her var det flere som ikke enda hadde "løftet flagget" og tilkjennegjort hvilken side de tilhørte. Det var mange som frasa seg sine stillinger i tiden mellom april og juli for å begi seg sørover. De fleste av disse hadde hatt fremtredende stillinger i miljøet de dro fra, og hadde da meget godt innsyn i situasjonen for de føderale myndigheter.
Det var endel som ble igjen, og de fleste av disse hadde tatt stilling for Unionen og ville tjene denne, men ikke alle... .
Noen mente de kunne tjene Sørstatene bedre ved å bli ved sin post, og de var lette å overtale til å bli spioner og informatører for Sørstatene. Mange av disse hadde jobbet i sine stillinger i flere år og var "innkjørte" i miljøet, noe som gjorde dem vanskelig å avsløre. De kunne rett og slett bare leve sine liv i og rundt Washington som om ingenting hadde skjedd.
Flere av disse embedsmenn jobbet dessuten svært nær respektive beslutningstagere og viktige komiteer. Dette resulterte i så godt som alt av militær betydning ble vidreformidlet fra sørstatsvennlige embedsmenn i Krigsdepartementet til Sørstatsadministrasjonen i Richmond.
I flere tilfeller visste faktisk rebellene mer om hva som foregikk i Washington om den militære oppbygning av Unionstyrkene enn de rette myndigheter.
Spionene som vant slaget ved Bull Run/Manasass Junction
....Den første organiserte spionring utenom disse organisasjonene ble satt i virksomhet av en Thomas Jordan på Konføderasjonens vegne.
Han var kaptein i US Army, ekaminert fra West Point, og hadde vært romkamerat med Sherman. Han hadde flere meritter bak seg fra indianerkrigene i sørstatene og fra krigen i Mexico, så han var ingen nybegynner i militær taktikk og tenkning. Han hadde tjenestegjort under General Winfield Scott som nå ved krigens begynnelse, var kommanderende for alle føderale styrker. Det var jo han som nå la krigsplanene for oppbygningen av US Army, og dette hjalp Jordan i hans etablering av sin spionring. Generalen visste i allefall ikke det minste om hans "arbeide " i dennes stab.
Da Kapt.Jordan frasa seg sin stilling i US Army den 21.mai `61, altså over en måned etter skuddene på Fort Sumter, var en komplett spionring etablert i Krigsdepartementet. Kapt.Jordan hadde nemlig innrullert seg med en gang i styrken til General Beauregard etter angrepet, og ble hans "aide de camp" med grad som Oberstløytenant. Uansett, hadde han to stillinger i over en måned før han viste "flagget", og sa opp sin stilling i US Army.
Ringen han hadde etablert, ble nå overført til en berømt sosietetsdame i Washington som skulle få navnet "The Rebel Rose", nemlig Fru Rose Greenhow. Hun var Jordans stjernespion, og hadde skaffet deres spionring mange viktige kontakter. Hun var en meget pen og attraktiv kvinne, og var en ekspert på å manipulere det mannlige kjønn.
Hun skaffet seg etterhvert mange beundrere, og som du forstår, så var disse menn i høye posisjoner innen administrasjonen.
Du stusser kanskje på at hun var "frue"?
Årsaken til det var at hun egentlig var enkefrue, da hennes mann hadde gått bort i årene før krigen. Hun hadde faktisk 3 barn med ham og hadde en anseelig formue. Det var hennes mann som hadde introdusert henne for sosieteten, og etterhvert ble hennes fester og sammenkomster noe av de viktigste steder i Washington der folk traff hverandre. Med andre ord, så la dette grunnlaget for hennes suksess som spion.
Fru Greenhows største bedrift skulle komme kort tid etter å ha overtatt spionringen fra Jordan. Hun og hennes agenter skulle legge grunnlaget for seieren i slaget ved Bull Run.
Det gikk faktisk ganske så lang tid fra skuddene på Fort Sumter 12 april `61 til det første store slaget i borgerkrigen, nemlig Slaget ved Bull Run eller
Slaget ved Manassas Junction som sørstatene kaller det.
De første sammenstøt begynte den 18.juli `61, ( altså over 3 månder etter Sumter ) da en fortropp (rekognoseringstropp) fra US Army kom i kontakt med CSA`s utposter ved Stone Bridge, ca 4 mil sør for Washington. ( Stone Bridge var en stenbro som gikk over elven Bull Run )
Det var ingen tilfeldighet at det første slaget skulle skje akkurat her, for det var General Beauregard som hadde plukket ut slagplassen.
Han hadde ført styrkene sine fra Charlston (etter Fort Sumter) til Manassas etter Virginia hadde meldt seg ut av Unionen den 17.april.
Manassas ligger strategisk til, da stedet er like ved statsgrensen og har kort vei til Washington. Stedet var et jernbaneknutepunkt der han kunne få en konstant strøm med forsyninger av såvel tropper som mat. Generalen hadde faktisk hatt planer om å invadere Washington, men valgte heller å "sikre Virginias grenser" etter utmeldingen av staten.
I ettertid vet vi at hvis han hadde gjort det, så ville kanskje krigen ha endt der og da. Vi må ha i bakhodet de strategiske mål Sørstatene hadde, og det var å oppnå "godkjenning " fra Washington om opprettelsen av sin egen Konføderasjon. De ville innta en defensiv holdning til USA og Unionen.
Situasjonen stridsmessig, var at Beauregard lå ved Manassas med 18.000 mann, mens hans andre arme lå i Shenandoah der General J.E Johnston hadde 11.000 mann. Mot Johnstons armè som vi vet, lå General Patterson med 18.000 mann.
For Beauregard var det å få vite når et angrep skulle komme helt avgjørende. Han visste Patterson ikke ville ta initativ, da hans overordnede var ansvarlig for hovedstyrken som var under oppbygning i Washington. Angrepet måtte komme fra Washington.
I Washington var nå Lincoln og befolkningen klare for at armeen nå snart måtte settes i bevegelse, selv om dens øverstkommanderende, General McDowell gang på gang sa at han måtte ha flere soldater før han kunne iverksette en offensiv mot rebellene.
I begynnelsen av juli begynte det å bli livlig bevegelse av matriell, soldater og offiserer i gatene. Så det å være spion for sørstatene og ikke få med seg at det var noe i gjære, var ganske lett. Strøm av rapporter kom Beauregard i hende, så han visste det var kort tid til noe kom til å skje.
Den 4.juli kom en CSA rekognoseringstropp over en unionsoldat som hadde forvillet i "ingenmannsland", og ble tatt til fange. Det skulle vise seg at denne soldaten gjorde tjeneste hos McDowells Hovedkvarter. Da forhørene begynte,så pratet denne soldaten villig fra seg om McDowells styrke og antall. Forhørerne var litt skeptiske til opplysningene, for det var litt rart at en slik soldat skulle befinne så nær fronten.
General Beauregard hadde allerede fått en mengde opplysninger fra sine spioner, så informasjonen fra soldaten gav ham kun en bekreftelse på at disse var sanne. Soldaten hadde fortalt sannheten, men hva han egentlig gjorde så nær fronten kom aldri frem. Min egen oppfatning er vel at han var en speider for sitt hovedkvarter, og ble tatt på fersken. Beauregard hadde nå fått bekreftet at McDowell hadde 35.000 mann under våpen.
Imens tenkte Beauregard på hvor mange mann han hadde, og visste nå han måtte få frem Johnsons styker til Manassas fort så mulig når han fikk vite Union armeen var på vei fra Washington.
Problemet var General Pattersons styrke på 18.000 mann, og om disse ville angripe Johnsons styker før han kunne nå Manassas ?
Problemet for Beauregard var nå kun "Når kommer de til å masjere og hvor kommer de til å angripe ?"....
Fru Rose Greenhow skulle bli en viktig brikke i akkurat det... .
Tre viktige meldinger
Ca en uke etter unionsoldaten var pågrepet, fikk nemlig Fru Greenhow i hende masjordren for McDowells arme. Hvordan hun fikk tak på denne er uvisst, siden hun aldri avslørte dette ovenfor sine overordnede. Denne ordren beskrev planen for avmasj den 16.juli.
Meldingen ble kryptert og sydd inn i en liten silkepute. Slikeputen ble satt inn i en håroppsetting på en ung og meget sexy kvinne med navn Betty Duvall.
Betty red igjennom unionlinjene, og støtte på en rebellutpost den 10.juli. Hun ba om å få treffe General Beauregard. Utposten var en smule skeptisk, for dagen før hadde han fått ordre om å ikke slippe ut eller inn kvinner. Grunnen var hans sjef som hadde fått en mistanke om at kvinnelige unionspioner red å leverte informasjon.
Nå var Betty litt heldig, for når hun ble ført frem for soldatens overordnede, så kjente han igjen Betty og hvem hun var. Det var General Bonham. Han fikk meldingen og sendte den videre.
Meldingen var kort : " McDowells arme vil avmasjere den 16. R.O.G ". Det gjorde McDowell, og det var for så vidt greit for Beauregard, for han var forberedt og styrken lå i posisjon.
Det neste problemet for Beauregard var å få konstant info om styrkens bevegelse, altså hvilke veier han ville føre styrken sin på. En kurier ble sendt fra Beauregard til Washington for å oppdrive mer informasjon fra fru Greenhow.
Fruen var skeptisk til denne kureren, men etter han presenterte seg med en hilsen fra Jordan med hans dekknavn, var identiteten genuin. Han hadde også med seg en kort melding som var kodet og sa kort: "Betrodd kurier". Fru Greenhow gav ham nå en ny kodet melding : "McDowell vil føre sine styrker via Arlington Hights og Alexandria til Manassas via Fairfax Courthouse og Centerville. Styrke ca 55.000 mann, og de vil avmasjere idag (16.juli) ".
Kurieren dro fra Washington med en gang, og ankom Beauregard kl 20.00 samme kveld.
Rebellene hadde allerede samme dag kommet i spredt kontakt med styrken, så Beauregard visste de var på vei.
Kommunikasjonen mellom Manassas og Washington var ekstremt god, så Fru Greenhow mottok en ny melding fra Jordan ved lunsjtider den 17.juli der han bad om fler opplysninger. Fru Greenhow hadde nå fått vite at de føderale styrkene hadde til hensikt å kutte jernbanelinjene mellom Winchester og Manassas for å hindre Johnsons styrker å komme Beauregard til unnsetning.
Det var en viktig melding å få for Beauregard, og han konsulterte med sin overordnede om å få satt i gang en overføring av troppene til Johnson med èn gang. Det ble enighet om dette, og Johnson mottok ordren samme dag.
Den 15.juli hadde Johnson oppdaget at Patterson med sin armè hadde dratt nordover mot Bunker Hill, og gav ordre til Oberst Stuart om å skjerme deres avgang mot Manassas. Patterson oppdaget Stuarts kavaleri ganske så fort der han hadde lagt til med sin armè, og konkluderte med at Johnsons armè var i Winchester. Stuart visste han måtte være aktiv de nærmeste dagene, og gikk til små angrep på Pattersons styrker for å vise sitt nærvær i området.
Imens begynte Johnson å avsette hvilke styrker han skulle sende, og den eneste mulige transport for å få styrkene til Manassas til slaget skulle begynne, var med tog. De første til å laste på togvognene var T.J Jacksons brigade. Dette skjedde rundt kl 10.00 fredag den 19.juli.
Wikipedia har en fin artikkel om slagets gang - les her
- Detaljer
- Skrevet av Administrator - Roy
Etter tapet ved Phillippi, så fikk vi vite at Oberst Posterfields (CSA) styrker dro seg tilbake i hui og hast fra byen mot passene ved Rich Mountains sør i staten.
Sørstatsadministrasjonen ble forferdet over hva som hadde skjedd, og visste nå neste mål for Unionstyrken måtte bli å ta i besittelse fjellpassene ved Laurel Mountain og Rich Mountains. Disse passene var vitale for å kontrollere den vestre delen av staten.
Sørstatstyrkene som befant seg ved Laurel Mountain og Rich Mountains var av et annet kaliber enn de Porterfield hadde. Her var det begge steder gjort grundige forberedelser med enorme fortifikasjoner med graver og voller for både soldater og artilleri. Enhver som hadde tenkt et frontalangrep her, måtte regne med enorme tap.
Laurel Mountain og Rich Mountains var to fjellkjeder som lå etter hverandre som perler på ei snor retning nord/sør.
Laurel Mountain var den nordre delen, og her var det mesteparten av sørstatstyrken plassert. Disse var under Brigader General Robert S. Garnetts kommando. Garnetts styrke bestod av infanteri fra Georgia (1te), Virginia (9de Bataljon, 20de, 23de, 31te, 37de), samt kavaleri (Pittsylvania, Charlotte, Greenbrier, Bath, Rockbridge) og Danvilles Artilleri. Tilsammen var dette ca 3.500 mann i gode forsvarsstillinger.
Rich Mountains var den søndre delen av fjellkjeden, og her hadde Garnett plassert ca 1.000 mann under Oberst John Pegram.
Den kommende angripende part var igjen Morris med styrker fra Indiana (7de), Ohio (6te, 15de, 16de ), [West] Virginia (1te, 2re),samt 1te Ohio Lette Artilleri. Tilsammen utgjorde dette ca 4.000 mann.
Major General George B. McClellan var øverstkommanderende for hele styrken, og planen hans var genial da hans objektiv var å flankere hele rebellstyrken og fange alle inn i byen Beverly som lå bakom fjellkjeden. Planen var at Morris skulle ved flere manøvre holde styrken til Garnett ved Laurel Mountain, mens han gikk til angrep ved Rich Mountains. Til disposisjon hadde han en styrke under Rosencrans som telte 5.000 mann.
Nå trodde Major General George B. McClellan at han stod ovenfor en styrke på 9.000 mann ved Rich Mountains, men lite visste han om rebellenes disposisjoner, og at han skulle slå til på det eneste svake punkt hos sørstatshæren.
Brigader General Robert S. Garnett og Oberst Pegram hadde blitt forsikret om fra lokale folk at å flankere styrken ved Rich Mountains var ensbetydende med selvmord. Oberst Pegram var ikke helt overbevist om akkurat dette, så han posterte en styrke ikke så langt unna toppen på fjellet. Stedet de okkuperte var torpet til familien Hart. Det ikke denne styrken visste, var at familien var pro-unionister. Dette skulle bli fatalt for hele sørstathæren etterhvert.
Den 7.juli begav Morris seg mot Garnetts styrker ved Laurel Mountain, og gikk til små angrep på disse for å holde Garnett "på plass" som avtalt. Disse angrep holdt Morris på med til og med 11.juli. Da han hørte kraftige bombardement i det fjerne visste han at Major General George B. McClellan holdt planen, og intensiverte sine angrep på Garnett.
Visst var Major General George B. McClellan på plass og i rute. Problemet for McClellan var at han oppdaget det virkelig var selvmord å gå til et frontalangrep på styrken ved foten av Rich Mountains.
Ut fra intet dukket plutselig en 18-år gammel gutt i leieren, og hans navn var David Hart. Han tilbød sine topografiske tjenester for McClellan og hans kommanderende Rosencrans. Han ble forhørt av Rosencrans, og ut av dette kunne unge Hart fortelle om en passasje som var ubevoktet av rebellene, og som gav de passasje til både familiens torp og selve leieren til sørstatsstyrken som lå på baksiden av Rich Mountains.
Rosencrans diskuterte det hele med McClellan, og en plan ble lagt og godtatt av McClellan. Planen gikk ut på at Rosencrans skulle ta med seg 1.900 mann og gjøre et angrep på styrken ved torpet til Harts familien. Deretter forsette med et angrep på selve leieren til Pegram. Når dette ble iverksatt skulle McClellan iverksette direkte angrep på passasjen ved foten av fjellet.
Nå var soldatene til Pegram litt vassere enn det Porterfields hadde vært ved Phillippi, så forpostene han hadde satt ut fant fort ut at noe var i gjære på sørsiden, da en mengde lyder av økser og sager ikke var å ta feil av.
Kaptein Higginbotham som hadde kommandoen rundt leieren til styrken sendte flere meldinger til Pegram om det som skjedde på sørsiden av fjellkjeden. Problemet for Pegram var at han var lite populær blandt sine egene menn, og i rekken av hendelser i dette miljøet, var nå at Pegram ba Higginbotham å "passe sine egne saker". Dette la grunnlaget for at Rosencrans kunne jobbe uforhindret til han nådde toppen av Rich Mountains.
På familien Harts lille torp var Kaptein Julius A. De Lagnel med 310 mann og en kanon. Kapteinen hadde forberedt seg på et eventuelt angrep fra nordøst. Kl 1430 på ettermiddagen hadde Rosencrans nådd passet der torpet til Hart lå, og tok forposten til De Lagnel helt uforbredt og satte disse ut av spill.
Kaptein Julius A. De Lagnel med sine menn måtte i hui og hast ta en helomvending for å møte angrepet til Rosencrans. De klarte å holde stillingen gjennom flere angrep takket være kanonen de var i besittelse av. Etter to timers kamp besluttet Rosencrans at nå var det var nok, og tok personlig kommandoen for et frontalangrep med 3 regimenter mot denne lille styrken.
Imens dette pågikk, satt McClellan å ventet på Rosencrans angrep på Pegram på andre siden av passet. Pegram oppdaget for sent situasjonen til De Langel for å sende forsterkninger til ham tidnok. Da Pegram endelig fikk sendt tropper, var det for sent. De Lagnels styrke var allerede tatt av Rosencrans styrker.
Nå var det Unionstyrkene som skulle knudre det til for seg, da Rosencrans bestemte seg for å vente med angrepet på leieren til Pegram til neste morgen. McClellan trodde Rosencrans hadde feilet, så han trakk seg tilbake til nærmeste bosetting.
De neste to dager skulle bringe forvirring i både den ene og den andre hæren. Rosencrans entret leieren til Pegram dagen etter, og der oppdaget han at Pegram hadde gjort retrett. Det var kun syke og sårede som var blitt igjen.
McClellan fikk beskjed om seieren, og rykket sin styrke gjennom passet til Beverly.
Ved Laurel Mountain fikk Garnett vite om det tapte slaget 4 mil lengre sør, og visste momentant hans retrettvei var åpen for Unionstyrkene. Han satte med en gang forberedelser for sin egen retrett. Forposter ble utplassert i og rundt leieren, og bål og telt ble stående mens styrken dro seg sakte men sikkert nordøstover på baksiden av Laurel Mountain. Morris ble tatt på senga, for han oppdaget ikke manøveren før dagen etter, og da var fuglen fløyet.
Pegram fikk fler problemer den 12.juli, da deler av hans forparti ble borte for hovedstyrken. Grunnen var ganske enkel, forpartiet hadde tatt veien sørover,mens Pegram tok veien nordøstover. Ca 1 mil fra byen Leadsville, der Garnetts styrker hadde passet 12 timer før, gjorde nå Pegram en stopp. Han fikk nå vite Garnett hadde gjort retrett, og ble ganske så forvirret over situasjonen som hadde oppstått.
Igjen oppstod det krangel mellom ham og sine offiserer om hva de skulle gjøre. Hans undersåtter ville fortsette nordover, men Pegram visste ingenting om Unionstyrkenes posisjoner, så han besluttet å snu og vende sørover igjen. Styrken hans var veldig trøtte og slitene, og med lite mat anså han situasjonen for håpløs å fortsette.
McClellan og hans kommanderende Rosencrans ble en smule overrasket på morgenen den 13.juli, da Pergam og 554 av hans menn dukket opp i Beverly og overgav seg.
Ved Laurel Mountain tok Morris opp jakten på Garnett den 12.juli, og det skulle vise seg å være lett å følge sporene styrken, da regn satte inn og etterlot tydlige spor hvilken retning de hadde tatt. Det skulle ta mindre enn en halv dag før Morris tok igjen baktroppen til Garnett ved Carricks Ford ved 12-tiden den 13.juli, og en intens kamp begynte mellom unionstyrkene og sørstatskarpskyttere som ble lagt igjen for å dekke retretten. Garnett tok personlig kommando over sine skarpskyttere, og ble drept under denne konfrontasjonen med unionstyrkene. Deler av Garnetts styrke ble tatt til fange og store deler av utstyr og forsyninger ble konfiskert av unionen, mens resten av sørstatsstyrken hastet seg gjennom villmarken over grensen til Virginia for å komme seg i sikkerhet.
Slaget ved Rich Mountains var over med overveldende seier for Unionen. Igjen var avisene i nord fylt med fete overskrifter over bravadene til sine tapre sønner.
Problemet for Unionstyrkene var at det var på kun lykketreff det hele hadde utviklet seg til deres favør.
Det er innlysende resultatet hadde blitt noe annet hadde det ikke vært for den unge David Harts opplysninger. Slaget ved Rich Mountains hadde blitt til en stillingskrig som hadde vart flere uker om ikke måneder.
Nå var krigen på vei til å snu for Unionen, for neste slag skulle sette dagsorden og utfall for det neste året, nemlig Slaget ved Bull Run....
- Detaljer
- Skrevet av Administrator - Roy
Shenandoah Vally
Slaget ved Phillippi var Major General George B. McClellans første trinn i en plan som omfattet hele staten. Grunnen for å starte i vestre delen av Virginia var p.g.a dette området var bosatt av pro-unionister, og hæren hadde som oppgave å beskytte disse mot "rebellenes oppvigeri og styre".
En annen del var å få kontroll over andre viktige områder av staten, og i den sammenheng entret General Patterson med sin styrke staten i hensikt å okkupere den.
Harpers Ferry lå ved inngangen til Shenandoah Vally fra nord og var et naturlig valg å starte fra. På vestre side av dalen sørover lå Allehengny fjellkjeden og vestenfor denne igjen lå Cheat Mountains som en inngangsport til de vestre delene av Virginia.
Slaget ved Hoke`s Run / Falling Waters 2.juli 1861
Det var ingen av partene som ikke forstod viktigheten av å kontrollere denne dalen, så en sørstatshær under General J.E Johnston hadde sitt nærvær i Winchester lengre sør i dalen med 11.000 mann.
General J.E Johnston var ingen grønnskolling, så han hadde plassert en del av styrken sin lengre nord for å ha som en buffer i et eventuelt angrep fra en unionstyrke. Denne styrken ble ledet av en kommende stjerne, nemlig T.J Jackson og hans brigade med 128 offiserer og 2,043 infanterister, samt 4 offiserer og 81 artillerister til tjeneste. Heldig var Jackson også, for akkurat da var Stuart's kavaleri med 21 offiserer og 3I3 menn i leieren etter et rekognoseringsoppdrag.
General Pattersons styrke talte ca 14.500 mann, d.v.s hele Pennsylvania Armeen han kontrollerte. De bestod av 395 kavalerister, 258 artillerister og 13,69I infanterister. Det skulle være lett sak for Patterson å knuse Jackson hvis de skulle møtes.
Den 2.juli krysset General Pattersons styrke elven Potomac med Hainsville som første mål. Lite visste Patterson dette var akkurat der Jackson og hans menn var. Da han var ca 6 km fra byen ved et sted som heter Falling Waters kom hans forposter i kontakt med små klynger av Jacksons menn, og det ble en livlig utveksling av salver. Dette forårsaket en holdt for hele styrken til Patterson.
På plass der det alltid skjedde noe var Oberst Stuart med sitt kavaleri. Det tok ikke lang tid før Stuart forstod at hele Pattersons styrke var foran ham, og det ville ikke være til hans fordel å gjyve løs med sin lille styrke mot flere regimenter med infanteri. Her måtte det til andre styrker, så han kalte frem Oberst Harper's 5te Virginia regiment og Kaptein Pendleton's Rockbridge Artilleri for å holde unionstyrkene i sjakk.
Jackson var i byen Danville ikke så langt unna med hoveddelen av styrken som han hadde flyttet fra Hainsville, og ble hele tiden informert av Stuart hva som skjedde. Jackson hadde informert videre til General J.E Johnston om stillingen, og som gav ordre til Jackson om å forsinke Pattersons fremmasj ved å trekke seg tilbake skrittvis. Imens gjorde General J.E Johnston sin hovedstyrke klar for fremrykking lengre sør.
Stuart ble informert om ordren, og fordelte regimenter fra Jackson ettersom kompanier og artilleri ankom kamparenaen etter unionstyrkens posisjoner.
Nå hadde Stuart og sørstatstyrken en fordel over unionstyrkene, og det var de hadde fritt utsyn over hvordan fienden plasserte sine styrker. Det var med andre ord ikke noe problem å iverksette mottiltak med en mindre styrke.
Da Jackson kom på banen selv hadde Stuart gjort forarbeidet, så Jackson trakk styrkene sine tilbake skritt for skritt og gav Stuart ordre om å legge seg med en liten styrke foran byen Martinsburg.
General Patterson trodde han stod ovenfor hele styrken til General J.E Johnston, og var mer enn fornøyd at styrken sakte men sikkert gjorde fremskritt. Da styrken stod ovenfor Martinsburg gjorde styrken holdt, og ildhopphør spredte seg rask langs frontlinjen. Striden for dagen var over.
Jackson slo leir ca 2 km unna Patterson, mens Stuart koste seg med sin lille styrke rett foran nesen hans ved Martinsburg.
|
Byen Martinsburgs mest berømte innbygger under krigen skulle bli en ung dame med navnet Belle Boyd, senere kalt "The Southern Belle". Hun skulle bli en uortodoks spion som satte sitt liv i fare flere ganger. Les hennes fantastiske historie gjennom boken hun utgav. Den er gratis å lese |
Da Patterson iversatte fremstøt mot byen på morgenen ble de møtt av en liten styrke som gjorde sporadisk motstand, men til slutt ble disse borte og Patterson kunne "erobre" Matinsburg rundt middagstider.
Jackson og hans styrke dro seg nå tilbake til Danville der de ble møtt av Stuart og hans menn. Sammen satte de nesen mot Winchester.
Ikke mange kilometer fra Danville mot Winchester møtte de hele General J.E Johnstons arme som var på vei til unnsetning. Like rask som de hadde møtt dem, ble hele styrken lagt ut i en forsvarsformasjon og var klare til kamp. General J.E Johnston, Jackson og Stuart ventet nå på at Patterson skulle etterhvert dukke opp i horisonten, men det skjedde ikke... .
Slaget ved Falling Waters var over..
De ventet hele 4 dager på ham, men ingenting skjedde. Nå hadde jo General J.E Johnston en anledning å angripe Patterson i Martinsburg, men med god innsikt i hvordan byen var og hvilken styrke Patterson hadde, valgte General J.E Johnston å ikke angripe. På den fjerde dagen gjorde han oppbrudd og vendte hele styrken tilbake til Winchester.
Patterson var storfornøyd med hva han hadde oppnådd, og ble i Martinsburg frem til den 15.juli, da han med sin arme ikke fremrykket til Winchester, men dro til Bunker Hill og derfra tilbake til Harpers Ferry.
Viktig informasjon
Etterspill
I slaget som virkelig skulle "sparke krigen i gang" ca 3 uker senere, nemlig ved Bull Run, så ble Pattersons oppførsel ved denne "hendelsen ved Falling Water" som General J.E Johnston skrev i sin rapport til General Cook, gav grunnlaget for Unionens tap ved det kommende slaget.
Fikk avskjed
Nå går jeg et hakk frem i tid for den uinnvidde leser, men etter du har lest om slaget, så blir fort konklusjonen den at hvis Patterson,US Army hadde fortsatt sin fremrykning mot Johnston, CSA - ville slaget ved Bull Run fått et annet utfall. Patterson fikk avskjed etter oppdagelsen av hans taktiske og strategiske blunder med sitt felttog.
Slagfakta
Slaget ved Hoke`s Run/Falling Waters
Sted : Virginia
Antall soldater
USA : 14.500
CSA : 2.500
Antall tap
USA : 23
CSA : 94
Vinner : Union
- Detaljer
- Skrevet av Administrator - Roy
Lyden av kanoner i det fjerne
Etter Sumter ble Nordstatene og Sørstatene kastet inn i en forvirringens tid. Lincoln ba om 75.000 frivillige på 90 - dagers tjeneste, og i sør begynte nå lokale stormenn å bygge opp kompanier og regimenter for å møte trusselen fra nord.
Midt under denne tiden meldte noen andre stater seg ut, og Virginia var en av disse. Med Virginia skullle nå Konføderasjonen få noen av de mest markante soldater gjennom hele borgerkrigen. For å nevne noen av disse, General Robert E Lee og den kommende General Stuart. Tapet av Virginia for Unionen skulle bli hardt å fordøye. Hadde staten blitt i Unionen hadde nok krigen blitt forkortet med flere år, for staten hadde mange viktige ressursser som Konføderasjonen nå kunne benytte seg av. Staten hadde industri, store fruktbare områder med mye mat og flere viktige havner, bl.a Norfolk marinebase.
I den nordvestre delen av staten var det mange som ikke var noe særlig glad for at staten hadde meldt seg ut av Unionen. Mange her var selvstendige bønder uten slaver, og var heller ikke noe særlig for slaveri.
Det var i denne delen av Virginia de første landbaserte sammestøt under borgerkrigen skulle skje.
Slaget ved Phillippi 3.juni 1861
Virginia meldte seg ut den 17.april, altså ca 1 uke etter angrepet på Sumter. Det ble viktig for både Unionen og Sørstatene å sikre viktige overganger og områder mot den andre part.
Byen Phillippi ligger ved en av hovedveiene i Virginia, og det hadde blitt bygd broer som en del av denne veien i byen. Med andre ord, så ble plutselig broene et viktig mål å ha kontroll over.
Siden utmeldingen av staten, så hadde styrker fra Sørstatene kontrollert byen. Byens kommanderende var Oberst Porterfield, og han hadde ca 1.000 mann stasjonert der.
Ikke så langt unna planla Brigadier General Thomas A. Morris (US) et angrep mot Phillippi for å få kontrollen over dette viktige kommunikasjonsknutepunkt.
Planen gikk ut på å sette i verk et to-siders angrep, en styrke skulle angripe fra nordvest og en annen fra sørøst. Hans objektiv var å stenge rebellene inne i en felle og uskadeliggjøre hele styrken.
Oberst Porterfield (CSA) og hans offiserer hadde egentlig ingen kontroll over hva sine styrker bedrev med, så organisering og prosedyrer var det så som så med. Ingen av soldatene hadde militær trening, så vi kan trygt fastslå de var en gjeng med grønnskollinger i krigens kunst som voktet byen.
Brigadier General Thomas A. Morris gav oppgaven med å angripe fra nordvest til Oberst Ebenezer Dumont med sine 1.500 soldater fra 7de Indiana Frivillige med 2 kanoner. De skulle følge hovedveien fra Webster og angripe fra denne. Den sørøstre delen av angrepet ble gitt til Oberst Benjamin F. Kelley med sine 1.900 menn fra 1te (West) Virginia Frivillige. Deres vei til Phillippi skulle gå via bakveier fra byen Grafton sør for hovedveien og skulle bli selve overraskelsen for sørstatsstyrken når de angrep.
Morris la også avledningsmanøver for en mindre styrke som skulle narre rebellene om hans intensjoner. Han ville la de tro han trakk seg tilbake til Harpers Ferry. Den 2 juni begynte begge styrker sin marsj mot byen. Begge styrkene skulle få problemer på veien, men ikke av rebellene. Vær, veier og geografikunnskaper gjorde at styrken til Oberst Benjamin F. Kelley som skulle angripe fra sørøst havnet nordøst i stedet.
Oberst Porterfield hadde satt ut forposter rundt om Phillippi, men mirakuløst nok oppdaget ikke disse noen av styrkene til Brigadier General Morris.
Oberst Drumonts styrke havnet direkte nord for byen, og fikk satt opp sine kanoner før morgenen kom, så da styrken til Oberst Porterfield våknet, fikk de se en mengde blåkledde på åssiden av byen. Da kanonene åpnet ild, var det ikke bare rebeller som ble tatt på senga, men også Oberst Benjamin F. Kelley. Han var ikke kommet posisjon med sin styrke, så det ble en rask og kort marsj for hans styrke for å ta del i slaget.
Oberst Porterfield forstod umiddelbart at hans styrke med utrenede offiserer og soldater ikke skulle bli noen utfordring for nordstatsstyrkene som hadde overrasket dem. Han hadde lite med ammo og ingen kanoner å svare Oberst Drumont med, og beordret retrett sørover mot byen Mansfield og videre mot passet i Rich Mountains.
Å kalle det retrett var nok å ta hardt i, for det skulle arte seg etterhvert som en vill flukt. Da Brigadier General Morris styrker entret byen lå det igjen mat og ammo i en viss mengde, så rebellene hadde hatt hastverk med å komme seg ut av byen.
Det ble ingen forfølgelse av sørstatsstyrken som var på vei sørover, for hverken Drumont eller Kelly hadde kavaleri som en del av sitt styrkeoppsett.
Uansett, så ble seieren en velkommen og behørig feiret nyhet for nordstatene etter ydmykelsen ved Fort Sumter.
Etterspill
Siden begge Unionstyrker lå på hver sin side av elven og begge angrep nordfra, ble ikke planen til Brigadier General Morris vellykket. De klarte å ta broene og byen, men det som viktigere var: å fjerne styrken til Oberst Porterfield fra "aktiv tjeneste" i Virginia, ble ikke nådd.
Slagfakta
Slaget ved Phillippi
Antall soldater
USA : 3.400
CSA : 1.000
Samlet tap
USA : 4
CSA : 26
Vinner : Union
Side 2 av 2
- Du er her:
-
Hjem
- Krigsåret 1861
