Av de soldater som vervet seg i 1860-61, så var det veldig få med krigserfaring. USA hadde i 1846-48 vært i krig med Mexico, så noen offiserer og soldater hadde nødvendig kunnskap å gi videre. I 1860 hadde USA ca 17.000 profesjonelle soldater, og endel av disse hadde vært med i denne krigen. De fleste av disse skulle bli grunnlaget for oppbyggingen av både Union og Sørstatsarmeen.
I Sørstatene ble det opprettet delstatsarmeer, og det var på frivillig basis man vervet seg. Etter skuddene på Fort Sumter, ba Lincoln om 75.000 frivillige på 90-dagers verving. Ettersom krigen hadde brutt ut, stormet unge på begge sider for å gjøre tjeneste. Mange ble faktisk sendt hjem igjen for som de sa: "de hadde fyllt opp kvoten for det som var nødvendig".
Lite visste noen av disse unge om hva som lå foran dem i årene fremover... .
Den frivillige på begge sider vervet seg av overbevisningsgrunner i den tro at de forsvarte sine hjem, kristene tro, familie og lokalsamfunn med alt av de verdier dette representerte.
Den typiske frivillige var ung,ugift og urutinert mellom 17 - 45 år. De fleste hadde heller aldri vært utenfor sitt eget fylke og så på det å bli soldat som et eventyr. En viktig forskjell mellom menn fra nord og sør akkurat da, var at menn fra Nordstatene i første rekke var byfolk, mens menn fra Sørstatene var bønder.
En amerikaner av 1860 var veldig individualistisk innrettet, så det å underkaste seg en overordnet ble vanskelig for mange. De fleste hadde kun erfaring fra en far eller en eldre bror som referanse, så mange "drømmer" ble knust med ekersis og beinhard disiplin.
Militærhistorikere mener likevel at det var i Sørstatsarmeen det var flest som hadde vanskeligheter med militærlivet, for mange var jo slaveeiere, og så på det å underkaste seg disiplin som degregerende og ydmykende.
Særlig var det å måtte ha det vi kaller i dag permisjonsseddel for å forlate sine leire noe som de like svært dårlig. Grunnen var slaver måtte ha skriftelige tillatelser fra sine eiere hvis de skulle ferdes utenom plantasjen de tilhørte. Sørstatsoldater refererte mye av den militære disiplin til å bli "behandlet som en nigger".
Likevel var de fleste frivillige på begge sider fylt med lystighet og oppstemthet for det forstående slaget som måtte komme. Damer og lokalsamfunn møtte fram for å gi æresbesvisninger og respekt hvorhen de marsjerte, så unguttene på begge sider var bombesikker på å gå seirende ut av krigen.
Det høres kanskje rart ut for oss nå i 2017 å vite at disse soldatene var så bestemte og higet etter å komme i kamp. Bakgrunnen ligger mye i hva som skjedde før det første slaget ved BULL RUN.
Det var jo ikke hverken TV eller radio den gangen, så alt av informasjon kom via bøker,møter,kirke og ikke minst; aviser. Folk pratet også veldig mye med hverandre, så den lokale meningsuggesjon gav viktige og influerende personer mye makt. I USA på den tiden var det mye "dem og oss" på hver side, og det var lite bruk av ordet "vi ". Mye av dette skyldes særlig aviser og lokale politikere for at det ble akkurat det. Vi kan trygt si propaganda på begge sider var en hovedårsak til krigen.
Når så krigen var uungåelig trommet lokale ledere sammen lokalbefolkningen, og brødre,gamle venner og andre slekninger dannet kompanier for å gå til krig. Det er lett å forstå at det var få som ikke ville bli med, for de ble sett på som feige og lite "mannlige". De få som ikke ble med, ble i de fleste tilfeller fryst ut av lokalsamfunnet og gjorde skam på sin familie. Akkurat det var det få som var lite lystige på å oppleve.
Det var også få som i det hele tatt hadde en tanke om at de kunne dø, men det kom sannsynlig av få hadde i det hele tatt sett et menneske dø. De var overbeviste at de var uovervinnelige... .
En sak som begge sider var sikre på, var at det skulle bli en kort krig på bare noen få uker. I sørstatene var det et gjengs uttrykk på den tiden" at en søring kunne banke 10 Yankees", og folk var fullt overbevist om at dette var sant.
NOTE
Dette utsagnet kom etter en streifning som skjedde den 24.mai 1861, da unionstyrker gikk til angrep på en sørstatsavdeling der 10 unionsoldater og en sørstatssoldat døde. Dette ble slått opp i aviser, og med et trylleslag ble det til utsagnet ovenfor.Dette viser også hvor stor tyngde aviser hadde på denne tiden.
I nord var de litt mer tilbakeholdene, men de var " fast bestemte på å gi rebellene en lærepenge ! ". Lite visste soldatene i Unionstyrkene på vei ut av Washington og Sørstatssoldatene som lå å ventet ved Manassas Junction hvilket blodbad de skulle bli en del av. Dette slaget skulle en gang for alle skulle legge i grus utsiktene for en kort krig.
