Forspillet til slaget

Da kanonene stilnet og garnisonen Fort Sumter overgav seg, var krigen et faktum. I Sørstatene ble det en ellevill feiring over å ha "slått Yankeene", og folk strømmet til vervningskontorer og lokale heimevern for " å ikke gå glipp av å slå Yankeene".

I Washington var tilstanden en helt annen enn i sør. Folk var sinte og oppildnet over hva som hadde skjedd. Så kort tid etter at slaget på Fort Sumter var over, proklamerte President Lincoln etter 75.000 frivillige for "å forsvare Unionen".

Det første og største problemet for Lincoln var selve byen Washington. Byen var ganske forsvarsløs med veldig få soldater, og kunne bli inntatt av relativt få Sørstatsstyrker hvis de gjorde et fremstøt mot byen. Dette var på en måte riktig, men styrkene og organiseringen i Sørstatene var ikke akkurat klar for en invasjon. De var like uorganisert på militærfronten på sentralt plan som Nordstatene, men var bedre organisert på lokalt plan akkurat der og da.

I hui og hast ble det opprettet kompanier for å sikre adkomstveier og regjeringsbygg på noen korte uker. Imens strømmet det folk til lokale vervningskontor og lokale militærleire over hele Unionen.

Lincoln var nervøs, og sendte flere meldinger rundt om i Unionen om å sende soldater så fort som mulig til hovedstaden. Bakgrunnen var at Virginia hadde meldt seg ut av Unionen, og Washington ligger like ved statsgrensen til denne staten.

Etterhvert strømmet det inn med soldater fra alle kanter av landet,så Lincolns nervøsitet ble beroliget. Men selv om det fantes mange soldater i byen, var det slett sikkerhet internt i byen, så vanlige folk kunne spasere inn og ut uten problemer.

Et moment som ikke ble tillagt mye eller regjeringen var oppmerksom på, var Washingtons fysiske plassering som egentlig sett lå " i Sørstatene " med veldig mange innbyggere som var Sørstatsvennlig. Det var heller ingen instans innen myndighetene som tok seg av å sjekke hvem som var sørstatsvennlige innen administrasjonene i de forskjellige departementene. I denne turbulente tid var det fritt fram for initativrike folk å ta sine egne valg, noe unionen skulle få merke i årene som fulgte.

Siden all administrasjon i USA lå i Washington og var etablerte institusjoner med store staber, så var dette ikke tilfelle i Sørstatene.

Her var det kun enkle rom i et bygg som representerte de forskjellige departementene og menn som bestatte stillingene, var hengivende folk for "saken".

De bestod av kun to stykker, selve departementsråden og en sekretær, så informasjon om hva som pågikk var sikret mot lekkasjer og innsyn fra pro-unionister. Vi kan nesten si at det ikke var noen administrasjon i det hele tatt på det tidspunktet, så det var umulig for føderale myndigheter i Washington å oppdrive noe informasjon.

Situasjonen i stabene i Washington var en helt annen, for her var det flere som ikke enda hadde "løftet flagget" og tilkjennegjort hvilken side de tilhørte. Det var mange som frasa seg sine stillinger i tiden mellom april og juli for å begi seg sørover. De fleste av disse hadde hatt fremtredende stillinger i miljøet de dro fra, og hadde da meget godt innsyn i situasjonen for de føderale myndigheter.

Det var endel som ble igjen, og de fleste av disse hadde tatt stilling for Unionen og ville tjene denne, men ikke alle... .

Noen mente de kunne tjene Sørstatene bedre ved å bli ved sin post, og de var lette å overtale til å bli spioner og informatører for Sørstatene. Mange av disse hadde jobbet i sine stillinger i flere år og var "innkjørte" i miljøet, noe som gjorde dem vanskelig å avsløre. De kunne rett og slett bare leve sine liv i og rundt Washington som om ingenting hadde skjedd.

Flere av disse embedsmenn jobbet dessuten svært nær respektive beslutningstagere og viktige komiteer. Dette resulterte i så godt som alt av militær betydning ble vidreformidlet fra sørstatsvennlige embedsmenn i Krigsdepartementet til Sørstatsadministrasjonen i Richmond.

I flere tilfeller visste faktisk rebellene mer om hva som foregikk i Washington om den militære oppbygning av Unionstyrkene enn de rette myndigheter.

Spionene som vant slaget ved Bull Run/Manasass Junction

....Den første organiserte spionring utenom disse organisasjonene ble satt i virksomhet av en Thomas Jordan på Konføderasjonens vegne.

Han var kaptein i US Army, ekaminert fra West Point, og hadde vært romkamerat med Sherman. Han hadde flere meritter bak seg fra indianerkrigene i sørstatene og fra krigen i Mexico, så han var ingen nybegynner i militær taktikk og tenkning. Han hadde tjenestegjort under General Winfield Scott som nå ved krigens begynnelse, var kommanderende for alle føderale styrker. Det var jo han som nå la krigsplanene for oppbygningen av US Army, og dette hjalp Jordan i hans etablering av sin spionring. Generalen visste i allefall ikke det minste om hans "arbeide " i dennes stab.

Da Kapt.Jordan frasa seg sin stilling i US Army den 21.mai `61, altså over en måned etter skuddene på Fort Sumter, var en komplett spionring etablert i Krigsdepartementet. Kapt.Jordan hadde nemlig innrullert seg med en gang i styrken til General Beauregard etter angrepet, og ble hans "aide de camp" med grad som Oberstløytenant. Uansett, hadde han to stillinger i over en måned før han viste "flagget", og sa opp sin stilling i US Army.

Ringen han hadde etablert, ble nå overført til en berømt sosietetsdame i Washington som skulle få navnet "The Rebel Rose", nemlig Fru Rose Greenhow. Hun var Jordans stjernespion, og hadde skaffet deres spionring mange viktige kontakter. Hun var en meget pen og attraktiv kvinne, og var en ekspert på å manipulere det mannlige kjønn.

Hun skaffet seg etterhvert mange beundrere, og som du forstår, så var disse menn i høye posisjoner innen administrasjonen. 

Du stusser kanskje på at hun var "frue"? 
Årsaken til det var at hun egentlig var enkefrue, da hennes mann hadde gått bort i årene før krigen. Hun hadde faktisk 3 barn med ham og hadde en anseelig formue. Det var hennes mann som hadde introdusert henne for sosieteten, og etterhvert ble hennes fester og sammenkomster noe av de viktigste steder i Washington der folk traff hverandre. Med andre ord, så la dette grunnlaget for hennes suksess som spion.

Fru Greenhows største bedrift skulle komme kort tid etter å ha overtatt spionringen fra Jordan. Hun og hennes agenter skulle legge grunnlaget for seieren i slaget ved Bull Run.

Det gikk faktisk ganske så lang tid fra skuddene på Fort Sumter 12 april `61 til det første store slaget i borgerkrigen, nemlig Slaget ved Bull Run eller
Slaget ved Manassas Junction som sørstatene kaller det.

De første sammenstøt begynte den 18.juli `61, ( altså over 3 månder etter Sumter ) da en fortropp (rekognoseringstropp) fra US Army kom i kontakt med CSA`s utposter ved Stone Bridge, ca 4 mil sør for Washington. ( Stone Bridge var en stenbro som gikk over elven Bull Run )

Det var ingen tilfeldighet at det første slaget skulle skje akkurat her, for det var General Beauregard som hadde plukket ut slagplassen.

Han hadde ført styrkene sine fra Charlston (etter Fort Sumter) til Manassas etter Virginia hadde meldt seg ut av Unionen den 17.april.

Manassas ligger strategisk til, da stedet er like ved statsgrensen og har kort vei til Washington. Stedet var et jernbaneknutepunkt der han kunne få en konstant strøm med forsyninger av såvel tropper som mat. Generalen hadde faktisk hatt planer om å invadere Washington, men valgte heller å "sikre Virginias grenser" etter utmeldingen av staten.

I ettertid vet vi at hvis han hadde gjort det, så ville kanskje krigen ha endt der og da. Vi må ha i bakhodet de strategiske mål Sørstatene hadde, og det var å oppnå "godkjenning " fra Washington om opprettelsen av sin egen Konføderasjon. De ville innta en defensiv holdning til USA og Unionen.

Situasjonen stridsmessig, var at Beauregard lå ved Manassas med 18.000 mann, mens hans andre arme lå i Shenandoah der General J.E Johnston hadde 11.000 mann. Mot Johnstons armè som vi vet, lå General Patterson med 18.000 mann.

For Beauregard var det å få vite når et angrep skulle komme helt avgjørende. Han visste Patterson ikke ville ta initativ, da hans overordnede var ansvarlig for hovedstyrken som var under oppbygning i Washington. Angrepet måtte komme fra Washington.

I Washington var nå Lincoln og befolkningen klare for at armeen nå snart måtte settes i bevegelse, selv om dens øverstkommanderende, General McDowell gang på gang sa at han måtte ha flere soldater før han kunne iverksette en offensiv mot rebellene.

I begynnelsen av juli begynte det å bli livlig bevegelse av matriell, soldater og offiserer i gatene. Så det å være spion for sørstatene og ikke få med seg at det var noe i gjære, var ganske lett. Strøm av rapporter kom Beauregard i hende, så han visste det var kort tid til noe kom til å skje.

Den 4.juli kom en CSA rekognoseringstropp over en unionsoldat som hadde forvillet i "ingenmannsland", og ble tatt til fange. Det skulle vise seg at denne soldaten gjorde tjeneste hos McDowells Hovedkvarter. Da forhørene begynte,så pratet denne soldaten villig fra seg om McDowells styrke og antall. Forhørerne var litt skeptiske til opplysningene, for det var litt rart at en slik soldat skulle befinne så nær fronten.

General Beauregard hadde allerede fått en mengde opplysninger fra sine spioner, så informasjonen fra soldaten gav ham kun en bekreftelse på at disse var sanne. Soldaten hadde fortalt sannheten, men hva han egentlig gjorde så nær fronten kom aldri frem. Min egen oppfatning er vel at han var en speider for sitt hovedkvarter, og ble tatt på fersken. Beauregard hadde nå fått bekreftet at McDowell hadde 35.000 mann under våpen.

Imens tenkte Beauregard på hvor mange mann han hadde, og visste nå han måtte få frem Johnsons styker til Manassas fort så mulig når han fikk vite Union armeen var på vei fra Washington.

Problemet var General Pattersons styrke på 18.000 mann, og om disse ville angripe Johnsons styker før han kunne nå Manassas ?

Problemet for Beauregard var nå kun "Når kommer de til å masjere og hvor kommer de til å angripe ?"....
Fru Rose Greenhow skulle bli en viktig brikke i akkurat det... .

Tre viktige meldinger

Ca en uke etter unionsoldaten var pågrepet, fikk nemlig Fru Greenhow i hende masjordren for McDowells arme. Hvordan hun fikk tak på denne er uvisst, siden hun aldri avslørte dette ovenfor sine overordnede. Denne ordren beskrev planen for avmasj den 16.juli.

Meldingen ble kryptert og sydd inn i en liten silkepute. Slikeputen ble satt inn i en håroppsetting på en ung og meget sexy kvinne med navn Betty Duvall.

Betty red igjennom unionlinjene, og støtte på en rebellutpost den 10.juli. Hun ba om å få treffe General Beauregard. Utposten var en smule skeptisk, for dagen før hadde han fått ordre om å ikke slippe ut eller inn kvinner. Grunnen var hans sjef som hadde fått en mistanke om at kvinnelige unionspioner red å leverte informasjon.

Nå var Betty litt heldig, for når hun ble ført frem for soldatens overordnede, så kjente han igjen Betty og hvem hun var. Det var General Bonham. Han fikk meldingen og sendte den videre.

Meldingen var kort : " McDowells arme vil avmasjere den 16. R.O.G ". Det gjorde McDowell, og det var for så vidt greit for Beauregard, for han var forberedt og styrken lå i posisjon.

Det neste problemet for Beauregard var å få konstant info om styrkens bevegelse, altså hvilke veier han ville føre styrken sin på. En kurier ble sendt fra Beauregard til Washington for å oppdrive mer informasjon fra fru Greenhow.

Fruen var skeptisk til denne kureren, men etter han presenterte seg med en hilsen fra Jordan med hans dekknavn, var identiteten genuin. Han hadde også med seg en kort melding som var kodet og sa kort: "Betrodd kurier". Fru Greenhow gav ham nå en ny kodet melding : "McDowell vil føre sine styrker via Arlington Hights og Alexandria til Manassas via Fairfax Courthouse og Centerville. Styrke ca 55.000 mann, og de vil avmasjere idag (16.juli) ".

Kurieren dro fra Washington med en gang, og ankom Beauregard kl 20.00 samme kveld.

Rebellene hadde allerede samme dag kommet i spredt kontakt med styrken, så Beauregard visste de var på vei.

Kommunikasjonen mellom Manassas og Washington var ekstremt god, så Fru Greenhow mottok en ny melding fra Jordan ved lunsjtider den 17.juli der han bad om fler opplysninger. Fru Greenhow hadde nå fått vite at de føderale styrkene hadde til hensikt å kutte jernbanelinjene mellom Winchester og Manassas for å hindre Johnsons styrker å komme Beauregard til unnsetning.

Det var en viktig melding å få for Beauregard, og han konsulterte med sin overordnede om å få satt i gang en overføring av troppene til Johnson med èn gang. Det ble enighet om dette, og Johnson mottok ordren samme dag.

Den 15.juli hadde Johnson oppdaget at Patterson med sin armè hadde dratt nordover mot Bunker Hill, og gav ordre til Oberst Stuart om å skjerme deres avgang mot Manassas. Patterson oppdaget Stuarts kavaleri ganske så fort der han hadde lagt til med sin armè, og konkluderte med at Johnsons armè var i Winchester. Stuart visste han måtte være aktiv de nærmeste dagene, og gikk til små angrep på Pattersons styrker for å vise sitt nærvær i området.

Imens begynte Johnson å avsette hvilke styrker han skulle sende, og den eneste mulige transport for å få styrkene til Manassas til slaget skulle begynne, var med tog. De første til å laste på togvognene var T.J Jacksons brigade. Dette skjedde rundt kl 10.00 fredag den 19.juli.

Wikipedia har en fin artikkel om slagets gang - les her