"...og her begynner helvete..."

"Trenger vi fangeleire ?!".. . Ja, det var nesten slik det sarkastisk begynte for begge parter under krigen, for ingen hadde en tanke om krigen skulle frembringe noen krigsfanger i det hele tatt.

Vel, grunnen for akkurat dette lå i deres tanker om selve krigen, for begge parter var egentlig forberedt på en kort krig.

Under 1861, så var det ikke mange store slag, og antallet av fanger var få. Disse kunne plasseres på steder som var formet som fengsler før krigen begynte. En annen populær måte var å lage "innhegninger", og dette passet jo bra i vår og sommer månedene, men fikk fatale følger på høst og vinter månedene uten ordenlig tak over hode.

Det var også vanlig å benåde krigsfanger på slagmarken den første tiden, og fanger måtte på tro og ære "dra hjem og ikke ta opp kampen igjen."

Dette høres utrolig ut, men vi må huske vi er i en tid da man gav sitt ord, så betydde det noe. Ære var ikke noe man lo av.. .

Vel, som du sikkert forstår, så kunne jo ikke den hæren soldaten var en del av la akkurat det skje. Derfor møtte soldatene hverandre igjen på slagmarken ganske fort etter de var løslatt.

Problemet soldaten kunne komme opp i hvis han ble tatt igjen, var faktisk henrettelse p.g.a brudd på avlagt ed. Det var med andre ord ingen lek å avgi ed på "tro og ære".

Etter kort tid, så dukket det opp et lite problem som skulle få ganske så omfattende følger for soldater som ble tatt, og grunnen var President Lincoln ikke anerkjente Konføderasjonen som en enhet, men så på krigen som et opprør innad i nasjonen.

Dette gjorde tingene litt vanskelig for statusen på sørstatssoldater. De ble ikke anerkjent som krigsfanger, men som "fiender av Staten". Dette resulterte jo i en motreaksjon fra Konføderasjonen, og fanger på begge sider begynte å hope seg opp.

Autentiske fortellinger fra fanger under borgerkrigen
Jeg har vært så heldig å komme over to websteder der krigsfanger har skrevet sin historie om hva de opplevde. Det pussige med disse to er begge heter Ryan, og kjempet på hver sin side under krigen. Historien fra særlig "sørstats Ryan" er ganske unik av flere grunner. Den første grunnen er han ble tatt som krigsfange to ganger under krigen. Dette gir en unik informasjon om forholdene i begynnelsen av krigen, og om hvordan de var noen år senere. Den andre grunnen er han overlevde borgerkrigen fra begynnelse til slutt, noe som var forunt meget få av de som var med... . A YANKEE PRISONER IN TEXAS EXPERIENCE OF A CONFEDERATE SOLDIER IN CAMP AND PRISON IN THE CIVIL WAR 1861-1865

Problemet med å ikke ha planlagt fangeleiere begynte med en gang å merkes på begge sider.

Siden krigen foregikk i sørstatene måtte unionsoldater fraktes lengre sør for lengre opphold. Statene Georgia og Texas lå såpass langt unna, så leire ble opprettet her. I Nordstatene ble fangeleire opprettet lengre nord i Unionen, da særlig i New York, Delaware og Illinois.

Særlige viktige fanger ble holdt innesperret i fengsler i hovedstedene for hver av partene, nemlig Washington og Richmond. Begge disse fengsler skulle bli beryktet under krigen og bringe mye ulykke på fanger som var plassert der.

I Richmond ble et tobakksvarehus omformet til fengsel for offiserer, og dette fikk navnet Libby Prison etter forrige eieren av bygget.

I Washington ble det gamle rådhuset brukt, så navnet på stedet fikk kun "prison" lagt til og stedet ble til Old Capitol Prison. Her ble offiserer, spioner, "mistenkelige personer" og "fiender av staten" plassert.

På begge steder var det normale forhold den første tiden. Folk fikk lov til ha besøk og skrive brev, men det skulle det bli slutt på etterhvert... . Begge steder var fangene den delen av folket som var "initativrike" på hver side av konflikten, så de benyttet enhver anledning til å kommunisere med omverden og planlegge flukt. Noen klarte dette, og sikkerheten ble strammet inn betraktelig.

Etterhvert utviklet begge steder et rykte omspunnet rundt tortur og uutholdelige forhold på alle plan. Mesteparten av dette var ikke sant, men det forekom ganske så harde straffer for fanger som brøt noen regler.

Under 1861 og første halvdel 1862 var det nogenlunde normale forhold med mat og andre nødvendige midler i nord og sør, men det skulle raskt endre seg da store slag og beleiringer utspandt seg fra februar 1862 og utover i årene som fulgte.

I nordstatene fikk flesteparten litt mat uansett mengde av fanger gjennom hele konflikten, mens situasjonen for unionsoldater som satt i fangenskap i sør ble mat skjelden sett i noen grad etter nyttår i 1864. Grunnen var helt enkelt den at de hadde nesten ikke mat til seg selv engang.

Det store innrykket begynte da beleiringen av Fort Henry og Fort Donelson i januar/februar 1862 var over,og massen av krigsfanger svulmet opp i enorme dimensjoner i Nordstatene. Særlig Fort Donelson gav POW-leirene et sjokk med over 13.000 nye fanger i "en bolk". (POW = Prisoner of War = krigsfange)

Siden det nå var ganske så langt fysisk fra Tennessee til f.eks Fort Delaware i Delaware, så måtte forsendinger til destinasjonssted skje etappevis. For fangene betydde det over en uke med reiser med tog,båt og marsj.

I denne tiden ble det også smått med mat og drikke, for unionsoldatene stod ikke akkurat med matstasjoner på veien. I tilllegg må vi også huske de var tatt under kamp, så det var stor sannsynlighet de ikke hadde fått seg en matbit under selve slagdagen heller.

Da fangene ankom leieren, så var leieren de kom til vanligvis ikke bygd for det antall av fanger som slentret seg gjennom portene. Det ble fort like trangt i en fangeleir som det hadde vært i lastevognene på togene til dem, og det la ikke grunnlaget i forbedringer for en stakkars fange. Etterhvert måtte hver og en innrette seg etter forholdene der de kom, og gjøre det beste ut av hele situasjonen.

Mange fanger kom både syke,sultene og utmattet til leierene. Dette skulle få fatale følger for begge parter i leierene rundt om ettersom tiden gikk, for epedemier og sult gjorde dødsraten uallminnelig høy når store mengder mennesker var samlet på for små områder med for få ressursser av mat, medisiner og sanitære anlegg.

Heldigvis fikk folk snudd Lincolns motstand til slutt, og statusen for sørstatsfangene ble forandret. I lys av de enorme mengder fanger som begge parter hadde, forstod begge sider nå de måtte starte et utvekslingsprogram for få ned antall fanger.

Dette programmet ble kalt "Dix-Hill Kartellet" etter lederne på begge sider som satte sammen ordningen. Denne avtalen kom i stand den 22.juli 1862.

Det var mye papirarbeide som skulle til, for journaler og oversikter skulle gjensidig overrekkes. Det ble satt opp et system for hvor mye hver grad var verdt, og det var da opptil hver part hvordan de skulle forholde seg til dette etter behov. Grunnen for å sette opp et system etter rang var jo partene hadde forskjellig antall av hver grad og dette måtte jevnes ut på en måte.

Da denne avtalen begynte å bli virksom tok det vanligvis 2-3 måneder før en fange var løslatt, så i noen tilfeller ble fanger også byttet kort tid etter et slag hvis det var mulighet for det.

Denne avtalen gjorde det i allefall levlig for soldater å være fanger, og å opprettholde en viss standard for fangeleiradministrasjonene. Soldater visste de skulle bli utlevert med tid og stunder, noe som gjorde fremtidsutsiktene lyse. For leiradministrasjonene ble det bedre tid til å gjøre mottak og planlegge forbedringer i systemet.

Systemet fungerte godt, så oppholdene til krigsfanger fra 1861, 62 og deler av 1863 var gode, selv om sykdom tok mange liv under disse årene også.

Ettersom nå slagene kom tettere og tettere ble det etterhvert flaskehalser som oppstod p.g.a fler og fler soldater deltok på hver side, noe som igjen gav flere fanger. For Nordstatenes del ble slaget ved Gettysburg og overgivelsen av Vicksburg dagen etter hverandre den 3 og 4.juli 1863 en slik situasjon. Nærmere 40.000 soldater var tatt til fange, og disse måtte plasseres. Det ble fullt alle steder der det var plass.

U.S Grant, øverstkommanderende ved Vicksburg, innså få dager etter overgivelsen det måtte gis benådning for mange av dem ellers ble halve armeen hans fangevoktere. Ca 15.000 ble frigitt under ed om å ikke ta opp kampen før unionfanger ble løslatt i samme mengde.

På slutten av 1863 blir det full stopp i utvekslinger av fanger p.g.a statusen til svarte soldater.

Hendelser under og etter et angrep på uniongarnisonen ved Fort Pillow setter en fullstendig stopper for videre utvekslinger. Vitner hevder svarte soldater var blitt slaktet ned av sørstatssoldater etter slaget.

Forholdene til fanger på begge sider forverres betraktelig etter nyttår 1864, da det hoper seg store mengde fanger på begge sider. Camp Sumter aka "Andersonville" opprettes under `64, og på under et år dør ca 13.500 av 43.000 soldater av sykdom og sult. I Nordstatene opplever sørstatsoldater lignende tilstander utenfor New York i Elmira Prison aka "Hellmira", der ca 3.000 av 12.500 soldater dør under samme tid.

Begge sider fikk føle politikken som ble ført under dette året, og året er kanskje det mest tragiske i amerikansk historie når det gjelder menneskelige skjebner. Begrepet "Verdens første konsentrasjonsleir" ble benyttet om "Andersonville" etter krigen, mens "Hellmira" blir lite nevnt i det hele tatt... .

Ikke akkurat stedet å være i 1864...

Like etter nyttår 1865 begynner utvekslingen av fanger igjen, men det enbart på Unionens visshet om krigens slutt er nært forestående.

I ettertid ble utvekslingsprogrammets brudd ikke bare basert på behandlingen av svarte soldater, men også på en hard og taktisk vurdering fra Lincoln og Grant om hvis de stoppet den, så ville sørstatene i tiden etter få vanskeligheter med få tak på fler soldater.

Mange unionsoldater kunne ha vært spart for en smertefull og langsom død i en fangeleir hvis de hadde vist litt barmhjertelighet. Et annet syn er jo at "krig er krig", og alle midler må tas i bruk for å vinne.

Nå var jo ikke Camp Sumter og Elmira de eneste fangeleierne under krigen, så under 1864 døde totalt nærmere 27.000 soldater på begge sider i leire rundt om i Amerika... . Dette utgjorde over 50% av alle døde i fangeleire under hele krigen, da totalt antall døde kom på 56.194 soldater.

Etter krigen var over, og unionstyrker fikk frigitt fangene i Andersonville, ble bilder på siden her publisert i avisene. Folk ble naturlig nok rasende og ville henge alle sørstatsgeneraler og politikere for måten soldatene hadde blitt behandlet på. Men, myndighetene kom til dette var for drøyt.

De hadde opprinnelig tenk å tiltale General Winder, sjefen for fengselsmyndighetene i Konføderasjonen, for dette; men han døde den 7.februar 1865. Hans leirkommendant, Major Wirzt, ble tiltalt for grusomhetene som hadde skjedd. Wirtz ble kjent skyldig og hengt den 10.november samme år i Washington.

Ingen leirkommandanter fra nordstatene ble stilt for retten for det som skjedde i deres leire under krigen... .

Nordmenn i fangeleire

I alt var det 110 nordmenn som var innom Andersonville i løpet av 1864, og 79 av disse endte sine dager der.
Flesteparten ble tatt til fange under slagene ved Chickamauga 21.sept 1863, og New Hope Church, 27. mai 1864.

Av det vi vet, så var det en norsk sørstatsoldat som var innom Elmira i 1864. Han overlevde. Det var nærmere 50 nordmenn som var innom Union-fengsler under krigen. Kun èn, etter det jeg vet, døde under fangenskap.

Nordmenn som døde i Andersonville 1861 - 1865