Etter slaget ved Bull Run ble det relativt stille på kamparenaen i det som kalles "østre teatret". Både den ene og den andre part hadde mye å ta fatt i, både i organisering og rekruttering før nye slag kunne iverksettes. I steden begynte en kamp om de stater som kalles "grense stater". En stat som var i denne kategorien var Missouri.

Missouri var en stat med blandet befolkning både for og i mot slaveri. I guvernørsete for staten satt Claiborne F Jackson, og han var sørstatsvennlig. Han var ikke særlig imøtekommende ovenfor Lincoln når han proklamerte et kall for 75.000 frivillige. Guvenør Jackson var øverste leder for statens heimevern, og han nektet å støtte Lincoln ved å ikke sende tropper. I steden beordret Guv.Jackson en samling av heimevernsstyrker i Camp Jackson, og ba de gjøre seg klare til å beslaglegge U.S Arsenalet i St.Louis

I steden tok en alliert og sønn av en av Lincolns mest betrodde ansvar og organiserte en unionvennlig heimevernstyrke, Hr.Frank Blair Jr. Styrken bestod i hovedsak av tyske antislaveri motstandere, og disse ble ledet av en veteran fra den mexicanske krigen, Nathaniel Lyon. Nathaniel Lyon var arsenal kommandør i statens heimevernsdepot i St.Louis. Styrken hans klarte å beslaglegge 21.000 musketter fra depoet i St.Louis og fikk smuglet dette over til Illinois før rebellene kunne slå kloa i dem. De la en felle for sørstatstyrken som var på vei for å ta disse i besittelse og dette klarte de.

Styrken ble overmannet og paradert gjennom gatene, noe som forarget byens befolkning. I tumultene som fulgte ble 28 sivile drept, deriblandt en baby. Dette ble dråpen for mange, og hendelsen økte sympatien for Konføderasjonen. Guvenør Jackson ble mildt sagt forbannet, og i stundens hete trådde en annen helt fra den mexicanske krig frem, nemlig Sterling Price. Han stilte seg til disposisjon for guvenøren, og organiserte sine egne heimevernsfolk med sørstatssympatier.

Heimevernsfolkene til Lyon ble innrullert i Unionsarmeen som en regulær styrke, og tok opp jakten på Prices styrker som nå var innrullert i Sørstatsstyrkene. Kampen om Missouri var kommet i gang.

Vi må ha i bakhodet staten var på papiret en del av Unionen, så det var Lyon som jaktet på Price og ikke omvendt. Det ble en vill jakt på over 200 miles før Lyon tok igjen Price i begynnelsen av august i det sørvestre hjørnet av staten.

Unionstyrkens hoveddel hadde sitt hovedkvarter nær byen Springfield, og her satt Lyon å tenke ut et angrep på Sørstatsstyrkene som hadde samlet seg nær elven Wilson Creek ikke så langt unna. I begynneslen av måneden før hadde en av hans nærmeste, Franz Siegel; jaktet på en styrke under Gov.Jackson, og blitt slått av disse ved Carthage. Siegel returnerte med sin styrke til Lyon mens han satt og planla et angrep på styrken i nærheten.

Lite visste Lyon om at sørstatstyrkene som lå ved Wilsons Creek var på over 10.000 mann, mens han selv kun hadde 5.500 til disposisjon. En verre situasjon for denne lille modige soldat skulle man lete lenge etter. Om dette ikke skulle være nok, så var det enda fler sørstatstyrker i nærheten, rett innenfor statsgrensene til Arkansas og Tennessee. Disse var på tilsammen 11.000 mann. Disse styrkene sammen skulle i en samlet operasjon ha som mål å ta St.Louis.

Lyons hadde en sjef for regionen, General Frèmont, og han var ikke beskymret for Lyons styrke og dens sikkerhet i regionen. Lyons fikk derfor ingen forsterkninger mot faren som truet. I en rapport til sin overordnede den 9.august beskriver Lyon faren for sin styrke hvis de skulle bli omringet av Prices styrker. Lyons plan var angripe denne styrken enn å vente på et utspill fra Price. Planen han la var med egne styrker angripe fra sør og la Siegel angripe fra nord i et overraskelsesangrep.

Bakgrunnen for rapporten og hans planer lå i dagene før. Lyons hadde observert en større fortropp fra Price på vei nordover, og møtte denne i flere streifninger. Denne fortroppen dro seg tilbake, og Lyons fulgte med, men etter nærmere ettertanke stoppet han opp for å ikke strekke forsyningslinjene og få for lang avstand mellom sin hovedstyrke og sine egne fortropper. Han returnerte til Springfield og la sin plan for de neste dagene.

Problemet for Lyons var at mange kompanier i hans styrke hadde kun få dager igjen av sin tjenestetid. De fleste av hans menn hadde meldt seg til tjeneste ved Lincolns kall for 90-dagers tjeneste etter Sumters fall, og dimmisjonsdagen for disse lå nå noen dager unna. Lyons måtte handle raskt for å kunne bruke disse styrkene.

Et annet problem for ham var forsyninger og mangel på utstyr. Mange av hans menn var også utslitt etter lange masjer på kryss og tvers av staten. Planen var å sette i gang den 8.august, men samme dag ankom forsyninger med mat, klær og sko. Et viktig valg ble å la troppene få en dag til for å hvile og utstyre seg.

På motsatt side ble det også gjort forbredelser for et angrep på samme dagen, men dette ble satt på hold p.g.a kraftige regnskyll. Price hadde i dagene før overgitt kommandoen til General Ben. McCulloch, og styrken bestod nå av 5.000 infanterister, 15 kanoner og 6.000 kavalerister. Styrken var sammensatt av folk fra Missouri, Louisiana og Arkansas. I denne styrken var det også 2.000 som ikke hadde våpen, men de ordnet det slik at disse skulle ta over våpen fra falne brødre under det kommende slaget.

På kvelden den 9.aug satte Lyons og Siegels styrker seg i bevegelse, og fulgte planen som var lagt. De slo leir ikke mer enn 2 km fra leirene til Sørstatstyrkene, og ventet på at klokken skulle bli 04 på morgenen den 10.august.

På slaget 04 begynte troppene til Lyons framrykkingen, og kom etter kort tid i kontakt med forpoststyrken til en underordnet av Price, nemlig Rains. Disse ble drevet tilbake, og Lyons hovedstyrke fulgte elvens vestre side, mens en flankestyrke ledet av Kapt.Plummer tok østre side.

Plummers styrker oppdaget en sørstatsstyrke på vei over en kornåker fra et hus som kalles Rays Hus ikke langt unna. I angrepet på denne styrken fikk Plummers Missouri Home Guards støtte av 1st US Infanteri (300 mann), og klarte etter en times kamp å drive motstanderen til Rays Hus igjen. Rebellene gikk til motangrep kort tid etter, og slo tilbake angrepet med et tap for Plummer av 80 mann. Plummers motpart var de berømte Herberts Louisiana Pelikan Rifler og McIntosh's Mounted Arkansasians (kavaleri) .

Klokken hadde nå rundet 06.30, og på andre siden av elven hadde nå hovedstyrkene til både Lyons og Price organisert seg på linje mot hverandre ved en høyde som het Oaks Hill og var klare for kamp. Begge styrkene hadde omtrent likt antall kanoner: Union 16 og Rebellene 15. Union batteriene var Tottens 2re US Artilleri og DuBois Artilleri. Mot seg hadde de Guibor, Bledsoe, Woodruff og Reid.

Etter en times kamp, klarte Lyons å drive Price ned fra Oaks Hill mot Wilsons Creek. Her stoppet Price opp og reorganiserte for et motangrep. I stundens hete oppdaget Greers Kavaleri (CS) en åpning på Lyons venstre flanke og red for å avlette trykket i sentret av linjen til Lyons mot Price. Greers ble konstant stoppet av Tottens Artilleri, og måtte returnere til egne linjer med uforettet sak.

Imens dette pågikk,fulgte Siegel (US) planen lagt for den søndre delen av slaget. Kl 0530 etter oppbrudd fra leieren, nådde Siegel Tyrels Creek lengre inne på den østre siden av Wilsons Creek. På et høydedrag her plasserte han sine kanoner mot leieren til Prices kavaleri. Da han hørte Lyons kanoner åpne ild i det fjerne, satte han i gang med sine egne kanoner og styrker, og tok rebellene med buksene nede. I leieren flyktet folk i alle retninger og ble drevet på vill flukt. Siegel fortsatte fremrykkingen med sine tropper mot et hus som kalles Sharps hus og tok stilling der ved en vei som kalles Wire Road.

Mens dette pågikk var jo Herberts Louisiana Pelikan Rifler og McIntosh's Mounted Arkansasians (kavaleri) i full kamp med Plummer ikke så langt unna. Mellom Siegel og disse var det mange soldater fra leiren han hadde drevet på flukt. Kommanderende offiserer fikk samlet disse, og de fleste var fra Churchills Kavaleri.

Da Herberts Louisiana Pelikan Rifler og McIntosh's Mounted Arkansasians (kavaleri) hadde drevet tilbake og slått Plummer, ble fokus skiftet mot Sigel ved Sharps Hus.

På samme tid hadde Reids Art.batteri (CS) fått øye på Siegel, og satte i gang å bombe hans styrker. McIntosh's Mounted Arkansasians (kavaleri) ble igjen ved Rays Hus der de hadde slått Plummer for å samle sårede og ta fanger, mens nå Herberts Louisiana Pelikan Rifler og Churchills Kavalri gikk til angrep på Siegels styrker.

Siegel gjorde en fatal feil da Herberts Louisiana Pelikan Rifler kom i mot dem i deres mørkegrå uniformer; han tok dem for å være Lyons 1te Iowa (US). Han trodde Lyons hadde holdt sine posisjoner og var seirende, men han visste jo ikke at Plummer var blitt slått på sin side av elven.

Herberts Louisiana Pelikan Rifler og Churchills Kavaleri gikk nå til angrep i full styrke, og siden de nå var kommet helt opp til Siegels styrker uten motstand, tok det ikke lang tid før Siegel var på vill flukt og slått med enorme tap. Kampene ebbet ut rundt kl 11.00 på østre bredd.

Etter dette hadde nå sørstatstyrkene ryddet østre bredd for Unionstyrker, og kunne nå angripe Lyons hovedstyrke med full kraft på den vestre side av Wilsons Creek.

Selve slagbildet var nå i favør for sørstatstyrkene med 2:1, og Lyons skullle få merke dette kort tid etterpå.

Mens Siegel og Plummer var i full kamp, var det ikke stille på motsatt side av elven. Lyons hadde klart å slå tilbake to angrep fra Price, og styrkene gjorde det bra og holdt stillingen. I begge angrep ble Lyons såret, og grunnen var han red opp og ned rett bak sine infanteri-linjer for å oppildne til kamp.

Ikke så lang tid etter det andre samlede angrep fra Price, rundt 10.30, ble Lyon truffet av et skudd i brystet og døde da han var på vei i et motangrep. Det ble forvirring i linjene, og blandt annet 1te Iowa som var blitt beordret frem i linjen, nektet å angripe. Det tredje angrepet fra Price var underveis, og Lyons tropper klarte ved et under å holde stand i forvirringen etter sin sjefs død.

Kommandoen for Unionstyrkene ble nå overført til Major Sturgis som med stødig hånd fikk linjene på plass for å ta imot det fjerde angrepet fra Price. Price brøt av dette siste angrepet, og dro seg tilbake.

Nå var styrkene fra østre bredd kommet over, og Price gjorde seg klar for et massivt femte angrep. Maj. Sturgis tok en beslutning om å trekke seg tilbake før dette kom, for de hadde begynt å gå tom for ammunisjon, og han fikk også vite om Siegels tap og var tvilene til om de kunne holde stillingen et angrep til.

Da Unionstyrken trakk seg tilbake, ble det en ellevill feiring på den andre siden da Prices styrker forstod de hadde vunnet. Sørstatene hadde vunnet Slaget ved Wilsons Creek, og staten Missouri lå åpen for erobring.

Etterspill

General Ben. McCulloch forfulgte ikke styrken som dro seg tilbake, men lot styrken sin få hvile og fikk samlet sårede og døde fra slagmarken. Under dette arbeidet kom de over Lyons, og tok vare på ham til en eskorte fra Lyons egne styrker ankom slagplassen under hvitt flagg for å hente ham. Lyons ble ført til et hus eid av en Mrs. Phelps. Der ble han begravd inntil han ble ført hjem til Conneticut og begravd på ordentlig med full militær honnør.

Eget syn og observasjoner

Med oddsen 2:1, så kjempet Unionstyrken heroisk mot en over-legen styrke. Sørstatsarmeen var på 11.600 mot Unionens 5.400. Lyons gjorde egentlig det han måtte gjøre, og la en taktikk som var vis. "Angrep er det beste forsvar" ovenfor en større styrke, og hadde ikke Lyons møtt sin skjebne akkurat der og da, så er det ikke sikkert det hadde blitt en seier for sørstatstyrkene. Nå må det nevnes at hadde Price satt inn et femte angrep med hele styrken, ville kanskje det gått samme vei, men det er jo en hypotese fra min side.

Sett under ett, så var dette slaget et av de mindre slagene under borgerkrigen, men kanskje det slaget der soldatene slåss som hardest mann mot mann.

Filmer om krigen fra staten Missouri 

En film som heter "Ride with The Devil" gir et godt bilde av denne staten under borgerkrigen, og er vel verdt å ta en titt på. Filmen har blandt annet Johnny Depp i en av hovedrollene.
En annen er "Joesy Wales" - en film laget av av og med Clint Eastwood.

Slagfakta

Slaget ved Wilsons Creek / Oaks Hill

Sted : Missouri

Antall soldater
USA : 5.400 
CSA : 11.600

Antall tap
USA : 1.235
CSA : 1.184

Vinner: CSA