Fra dypet av den grå masse til en generals høye tinder

Borgerkrigen skulle bli en arena for raske opprykk til maktens høye tider, og noen av disse menn skulle virkelig sette sine spor i amerikansk historie.

Flesteparten av de som skulle gjøre stor suksess kom fra det ikke ukjente militærakademiet West Point. Nå skulle det vise seg det ikke var de som i sine årskull var de beste som skulle bli store ledere, men heller de i andre enden av skalaen. Det beviser kanskje dette med forskjellen mellom skole og det virkelige liv har en viss grad av riktighet. Uansett, var det personens indre og ytre kavaliteter som skulle bli avgjørende i de fleste tilfeller.

Av de kjente generaler, så var det èn før krigen som var sett på som eksemplarisk soldat og leder. Hans navn var Robert E. Lee.

Robert E.Lee - Kommanderende general CSA - hærfører og kommanderende Army of Northern Virginia 

Robert E. Lee var på mange måter èn som hadde fått pekt ut sin skjebne før han ble født. Hans far var igen ringere enn General "Light Horse" Harry Lee, en av de store legender fra Revolusjonen. Hans mor var Ann Hill Carter Lee, og det var hun som la grunnlaget for unge Roberts kommende kvaliteter og dyder gjennom oppveksten.

Robert E. Lee ble født ved Stratford, Virginia, den 19.januar 1807. Han gikk på skole i sin ungdom i Alexandria, og ble undervist der av en Mr. William B. Leary, en irsk lærer. Sin forbredelse for West Point fikk han av Mr. Benjamin Hallowell. og ble innrullert ved West Point, USA`s Nasjonale Militærakademi, i 1825. Han ble uteksaminert som nummer 2 i 1829 uten en eneste demeritt. Akkurat det siste her er det ingen hverken før eller etter ham som har oppnådd ved West Point. Dette er i seg selv nesten umulig å oppnå med de standarder som er lagt ved skolen.

Han giftet seg med Mary Custis, datter av Washington Parke Custis, og grand-datter av Martha Washington, ved Arlington, Virginia, 30.juni 1831. Han fikk syv barn : G. W. Custis, Mary, W. H. Fitzhugh, Annie, Agnes, Robert og Mildred. (Alle hans sønner skulle gjøre tjeneste under borgerkrigen.)

I og med sin nyvunnende status fikk han velge tjenestegren, og det skulle bli Ingeniør- korpset. Ved uteksaminering ble han Fenrik i Korpset, og og ble plassert til utføre ingeniøroppgaver ved militærakademiet og langs den amerikanske kyst.

• 1834 - assistent til Sjefsingeniøren i Washington
• 1835 - på oppdrag for å kartlegge grensene mellom Ohio og Michigan
• 1836 - forfremmet til Løytenant
• 1837 - kartlegge og bedre måter å navigere Mississippi elven.
• 1838 - forfremmet til Kaptein
• 1840 - militær ingeniør
• 1842 - stasjonert ved Fort Hamilton, New York
• 1844 - arbeidet ved "The board of visitors", West Point

I 1846 brøt krigen ut med Mexico om Texas. Kaptein Lee fikk tjeneste hos General Wool i begynnelsen av konflikten, men ble på en spesiell forespørsel overført til General Scott, kommanderende general for styrkene.

Da Scott landsatte 12,000 menn sør av Vera Cruz, etablerte Kaptein Lee styrkens kanonbatterier som skulle bli så effektive at de var en hovedårsak til overgivelsen av byen.

I fremrykkingen som fulgte, ble USA`s styrker stoppet av iherdig motstand fra Santa Anna ved Cerro Gordo. Her gjorde Lee en grundig rekonnosering av området, og i løpet av tre dager fikk han plassert kanonbatterier på steder der Santa Anna hadde bedømt utilgjengelige for kanoner å plasseres. Denne manøveren fra Lee gjorde USA`s hær i stand til å kontrollere selve slagfeltet, noe som førte til fullt kaos og tap for Santa Anna i slaget. 
I rapport til sin overordnede skrev General Scott : "Jeg må i hengivenhet og takk spesielt nevne Kaptein R. E. Lee,"og Lee ble på bakgrunn av dette forfremmet midlertidig til Major. 

Den neste scenen for militære operasjoner skulle bli Mexico Vally , og her fortsatte Major Lee å imponere med både kreativitet og stort mot. Ved en anledning som General Scott etterpå refererte til som: "den største styrke av fysisk og moralsk mot av en person gjort gjennom hele kampanjen". 
Det Scott refererte til var et av Lee`s angrep som brøt linjene til de mexicanske Contreras. Lee ble rett etterpå involvert i kampene ved Churubusco og Molino del Rey, noe som gav han midlertidig forfremmelse til Oberst-Løytentant. 

I stormingen av Chapultepec, en av de mest brilliante hendelsene under krigen, ble Lee hardt skadet, og ble nevnt av General Scott i hans offisielle rapport om slaget. Han ble oppnevnt til midlertidig Oberst etter dette. Etter Chapultepec, falt til slutt Mexico City og krigen var slutt.

I krigen i Mexico skulle Robert E.Lee møte og jobbe med mange av sine kampfeller og fiender under borgerkrigen: Grant, Meade, McClellan, Hancock, Sedgwick, Hooker, Burnside, Thomas, McDowell, A. S. Johnston, Beauregard, T. J. Jackson, Longstreet, Loring, Hunt, Magruder og Wilcox. Alle disse ble gode venner og hadde varm omtanke for Robert E.Lee. Alle høyere befal etter krigen priset Lee oppover skyene, og Lee ble en folkehelt i USA.
Den beste anmerkningen og anerkjennelse fikk han av General Scott "Vår suksess i Mexico var basert på kunnskapen, tapperheten og den ufortrødelige energi av Robert E. Lee."

Mellom 1846 til 1852 jobbet han ved hovedkvarteret til Ingeniør-korpset i Baltimore, og var fra 1852 til 1855 rektor ved West Point. I 1855 fikk han grad som Oberst-Løytenant, og ble overført til Second Cavalry under Oberst Albert Sidney Johnston. I denne enheten fantes det også endel kommende Konfødererte stjerner, nemlig Hardee, Thomas, VanDorn, Fitz Lee, Kirby Smith og Stoneman. Med dette regimentet skulle Lee gjøre hard grense-tjeneste i Texas, og krige mot indianere i årene 1856 til 1861. Et avbrudd ble det da han blir kalt inn av President Buchanan i 1859 for å slå ned et opprør i Harper`s Ferry som en John Brown hadde satt i gang.

Lee reiste igjen til sin avdeling i Texas etter å ha utført oppdraget, og ble der til han igjen ble innkalt til Washington av General-in-Cheif Winfield Scott den 1.mars 1861, kun 3 dager før Lincoln skulle ta ed som President.

Robert E.Lee ble da tilbudt stillingen som Øverstkommanderende for US Army. Lee svarte han ikke kunne ta opp våpen i en invasjon mot sørstatene.

Han innleverte da sin oppsigelse i US Army etter 36 års tjeneste, og returnerte til sin fødestat, Virginia. Den 23.april 1861 ( 5 dager etter utmeldingen av staten fra USA) ble Lee innkalt til delstatsforsamlingen i Virginia, og under en høytidelig sermoni ble Robert E. Lee Kommanderende General for Virginias styrker.

Han gikk på oppgaven med iver og engasjement på statens vegne. I mai 1861 ble han engasjert for oppgaver i West-Virginia. Denne oppgaven gikk ikke så bra for Lee, men det var ikke hans feil det gikk så galt som det gjorde. Det stod hans overordnede for. Litt av Lees stjerne hadde sunket, og folk begynte å kalle ham "Granny Lee" etter fiaskoen.

Vinteren 1861 var han sjef for områdene Georgia, South Carolina og Florida, Under disse månedene forbedret han fort og kartla fremtidige områder som kunne bli slagfelt.

Tidlig i 1862 ble han kalt inn til President Davis, og ble hans militære rådgiver for en stund. Under denne tiden fulgte han fiendens manøvre, bygget fortifikasjoner og la opp strategier.

Under Slaget ved Seven Pines samme år ble General J. E. Johnston alvorlig skadet. På samme tid var også nestkommanderene, General G. W. Smith, satt ut av spill p.g.a sykdom. President Davis måtte sende en erstatter, og hvem andre enn Lee var bedre kvalifisert til å ta oppgaven ? 
Det var starten på General Lee`s serie av suksesser på slagmarken, og som skulle gi nådestøtet for nordstatsgeneraler som McClellan, Pope, Burnside og Hooker.

Etter Slaget ved Gettysburg, men særlig fra begynnelsen av mai 1864, ble Lee tvunget å innta en defensiv strategi på slagarenaen. Dette skulle bli begynnelsen på slutten for Konføderasjonen. I nesten et år klarte han holde stand mot overmakten, men måtte overgi seg ved Appomattox, Virginia 9.april 1865.

Etter krigen ble Lee fratatt sine sivile rettigheter som en straff for sitt svik mot Unionen. Under krigen ble også hans hjem Arlington konfiskert, og Lee fikk aldri tilbake eiendommen hans familie hadde hatt. Arlington ble etter krigen en gravlund, og er det den dag i dag. 

Det er viktig å fortelle en liten historie like etter krigen var slutt, og det gjelder forholdet mellom Lee og Grant. I Nordstatene, etter mordet på Lincoln, var det mange som ville stille Lee for krigsrett. Særlig gjaldt dette Vise-Presidenten Andrew Johnson som tok over etter Lincoln. Da dette ble fremlagt, så ble General Grant rasende, for det brøt helt med hvilken avtale han og Lee hadde inngått ved Appomattox. Grant ville både miste ære og troverdighet hvis dette ble gjort. General Grant truet med å innlevere sin avskjedssøknad ovenfor President Andrew Johnson hvis dette ble gjennomført. President Johnson lot det klokt i å ikke iverksette dette, for General Grant var blitt USA`s folkehelt nummer èn, og ikke minst hadde det fyrt oppunder en gerilijakrig. Lee skriver senere han er takknemlig for at Grant gikk i bresjen for ham.

Lee trakk seg tilbake fra søkelyset, og påtok seg presidentskapet ved Washington College (nå Washington og Lee University) i Lexington, Virginia.
Her ble han til sin bortgang den 12.oktober 1870. Han døde av en hjertesykdom som hadde plaget ham siden 1863.

Robert E. Lee fikk sine sivile rettigheter tilbake post mortem av President Ford under 1970-tallet.

Uansett utfallet av krigen, så er det ingen tvil om Robert E.Lee`s status som en av Amerikas største generaler gjennom tidene. 

Kilder : 
"Who Was Who In The Civil War" av Stewart Sifakis
"Confederate Military History, Volume I"