- Detaljer
- Skrevet av Administrator - Roy
Grants første slag - Slaget ved Belmont 7.nov 1861
Selv om det første krigsåret var på vei til å ebbe ut, og forberedelsene til våren året etter var i full gang i begge hærer, var det styrkebevegelser som måtte stoppes for enhver pris.
I begynnelsen av november fikk Grant ordre om å gjøre et fremrykk på begge sider av Mississippi elven for å holde sørstatsstyrkene ved Colombus, Kentucky, innen deres egne linjer. Opplysninger hadde kommet frem om at deler av denne styrken nå skulle bli overført til andre pressede deler av kamparenaen, og Grant fikk i oppgave å forhindre denne overføringen.
Grant var på denne tiden under kommandoen til General Fremont, og hadde en styrke på nærmere 20.000 mann. Under en lengre periode hadde det vært stille i dette området, så soldatene han hadde var mer enn klare for å konfrontere styrkene til sørstatene.
Grant visste dette oppdraget kom i grevens tid, for soldatene hans hadde begynt å bli rastløse etter måneder av kun trening.
Byen Columbus ligger ved Mississippi elven på staten Kentucky`s side. På andre siden av elven i dette området ligger staten Missouri.
Flere opplysninger kom om at det også var sørstatstyrker på omkring 3.000 mann i en sideelv av Mississippi, nemlig St.Francis, som lå sør for Columbus. Akkurat sted visste Grant lite om, men en plan ble formet om å sende en del av styrken sin rundt Columbus mot denne elven. Byen New Madrid lå strategisk til for oppgaven, så målet ble denne byen. En annen styrke skulle på samme tid gå mot selve byen Columbus, men gjøre holdt et stykke unna og avvente på ytteligere ordre. Disse styrkene ble satt i bevegelse til sine mål den 1.nov og 5.nov.
Under tiden samlet Grant resten av sin styrke på nesten 3.000 mann utenom en styrke som skulle sikre byene de dro fra. Den 6.nov satte Grant styrken i bevegelse nedover Mississippi på to dampbåter.
Nå hadde ikke Grant direkte ordre om å angripe sørstatstyrkene, men kun hindre fienden å forflytte seg. Problemet som knuget Grant var delt, for han visste han ikke kunne returnere uten å ha hatt en konfrontasjon med fienden på bakgrunn av moralen til soldatene. På en annen side likte han lite å bryte ordre som var gitt.
Nå skulle sørstatshæren hjelpe Grant i å ta en beslutning, for da styrken som hadde New Madrid som mål var nær sitt mål, forberedte sørstatsgarnisonen i Columbus å sende styrker mot denne. Grant visste nå han måtte handle raskt for at dette ikke skulle skje.
Han visste det var en sørstatsleir ved et sted som ble kalt Belmont på motsatt side av Columbus. En plan ble lagt for å avlede. Med styrken sin skulle han angripe denne leieren, uskadeliggjøre den og vende tilbake oppover elven. Han visste dette ville stoppe eventuelle styrker som var på vei mot New Madrid.
Grant satte sine styrker i bevegelse tidlig på morgenen, og landet sine styrker ca 5 km nord for Belmont-leieren og utenfor skuddhold for kanonene på fortet ved Columbus.
Etter å landsatt størstedelen av styrken, tok Grant et regiment med seg et stykke nedenfor for å ha som vakter mot et eventuelt overraskelsesangrep. Disse skulle også bli liggende som en buffer og forsvar av båtene. Da dette var gjort, og hovedstyrken var landsatt, satte Grant seg i bevegelse mot Belmont. Etter ca 2 km kom styrken til et område som var etter Grants mening et godt naturlig forsvarsverk, og gav orde om å få dannet en rekognoseringsformasjon som skulle rykke frem. Sørstatstyrkene hadde nå oppdaget Grants styrker og var på vei mot dem, så det tok ikke lang tid før styrkene var i kamp med hverandre.
Kampen ble mer og mer intens ettersom timene gikk, og Grants styrker drev sørstatstyrkene gradvis bakover mot leieren. Etter fire timer stod styrken midt i leieren i Belmont, og sørstatstyrken var nå presset mot elven. Nå stoppet angrepet opp, for soldatene begynte å plyndre leieren, og gav sørstatstyrken et opphold. Under oppholdet fant sørstatstyrken ut de ikke ble forfulgt og dro seg nordover mellom styrken til Grant og transportbåtene. I dette øyeblikket kom også to kanonbåter fra Columbus, Grant prøvde forgjeves å få sine soldater til å bemanne kanonene og fyre løs mot disse, men til ingen nytte. For å avlede kanonbåtene, gav Grant ordre om å sette fyr på leieren, så dette tok oppmerksomheten deres mens de satte nesen tilbake mot sine egne båter. Dette virket, for båtene begynte å fyre løs mot den brennende leieren.
Kanonene på fortet ved Columbus hadde ikke åpnet ild under kampene, og den eneste grunnen for det måtte være at de mente de kunne treffe sine egne styrker. Grant oppdaget fort at sørstatstyrken hadde plassert seg mellom dem og transpotbåtene. Hans offiserer sa det var håpløst nå som de var blitt omringet og mente det beste var å ovegi seg. "Nei !" sa Grant, "Vi skal bane oss vei igjennom og nå våre båter."
Mennene ble igjen formet på linje, og like etter var de i kamp igjen. Kort etter lå sørstatstyrken igjen med ryggen mot elven, så Grants menn kunne nå deres egene båter. Det var ikke et øyeblikk for sent, for andre styrker fra Columbus var på vei å landsettes like ved. Grant hadde reddet seg og sine menn i grevens tid.
Grant red selv litt sørover for å sjekke status på denne landsettingstyrken, og Grant kom over den i en skjermet posisjon midt i en maisåker. De red forbi ikke mer enn 60 meter fra der han stod. Det bgynte å haste for ham selv og sine styrker, for sørstatshæren var nå ikke mer enn 500 meter fra den første transportbåten. Grant måtte ri av at remmer og tøyler kunne holde for å nå den siste båten, og heldigvis oppdaget kapteinen Grant som kom ridenede i fulll fart. En landgang ble satt ut, og Grant red med hesten rett ombord ! Ikke et sekund for tidlig, for kulene begynte nå å suse rundt ørene på soldatene på dekk.
Det begynte en livlig utveksling av salver mellom båtene og styrken på land, men nå var elven på lavvann, så flesteparten av kulene traff skorsteinen på båtene. Etterhvert kom båtene lengre opp i elven, og kampen ebbet ut.
Slaget ved Belmont var over.
Etterspill
Dette var Grants første slag, og gav sørstatshæren en forsmak av en general som brukte uortodokse metoder i både taktikk som i strategi.
Slagfakta
Slaget ved Belmont
Sted : Missouri
Antall soldater
USA : 2.500
CSA : 3.000
Antall tap
USA : 425
CSA : 642
Vinner : Union
- Detaljer
- Skrevet av Administrator - Roy
Slaget ved Balls Bluff 21.okt 1861
Major General George B. McClellan hadde sitt og stri med selv i Washington med oppbyggingen av unionstyrkene etter Bull Run. I et ledd i forsvaret av Washington ble styrker postet rundt om i nærliggende områder, og nabostaten Maryland var en av disse.
Ved Potomac River hadde nå Major General George B. McClellan plassert noen av sine styrker, og han var veldig oppsatt på å få oversikt over sørstatstyrkene som var i nærheten, da særlig ved byen Leesburg.
Han sendte en melding til sin kommanderende i området, General Charles P. Stone, om han kunne gjøre en liten "demostrasjon som kunne bevege Sørstatstyrkene i området". Responsen på dette ble at General Stone sente fire kompanier av 15th Massachusetts Regiment under Oberst Charles Devens til Harrison's Island for å styrke denne posisjonen.
Harrison's Island var lokalisert ved Potomac elven, like ved Ball's Bluff kystlinje. Stone beordret også en rekognoseringsgruppe av håndplukkede menn som skulle speide ved kystlinjen mot byen Leesburg.
Kaptein Chase Philbrick,som ikke hadde noen militær erfaring i det hele tatt, ble satt til å lede en gruppe på 20 menn fra kompani H til denne oppgaven.
Gruppen gikk til oppgaven med iver og entusiasme, og på veien mot Leesburg la Kaptein Philbrick merke til noe som så ut som en sørstatsleir med ca 30 telt. Dette var en illusjon, for det var egentlig høystakker som så ut som telt på lang avstand.
Kaptein Philbrick rapporterte sin observasjon til General Stone og som igjen beordret Oberst Devens kompanier å "utslette denne leieren". Dette gjorde Oberst Deven, men fant jo fort ut det var kun høystakker Kaptein Philbrick hadde sett. Uansett, så beordret General Stone Oberst Deven og hans styrker å bli der, mens han beordret flere tropper til stedet og plasserte alle under en ny kommandør, nemlig Oberst Edward Baker.
Nå var ikke sørstatstyrkene som var i nærheten helt uanfektet til den aktiviteten Unionen holdt på med i område, men holdt seg på noen kilometers avstand fra disse styrkene og observerte deres aktivitet.
Sørstatstyrkene i område var under Oberst Nathan "Shanks" Evans. Han var en lur rev som forstod situasjonen unionstyrkene nå dro seg selv opp i, så han satt og ventet et passe antall unionstyrker hadde kommet seg over elveleiet før han skulle sette inn et angrep. Han visste unionstyrkene satte seg selv i en vanskelig posisjon, da retrettveien var over elven. Han la også merke til det lille antall av båter som ble brukt for overfart, noe som skulle bli katastrofalt for unionstyrkene dagen etter.
Selve slaget begynte på morgenkvisten den 21.oktober, og det var ikke for tidlig for Oberst Evans å gjøre akkurat det, for begge styrkene var omtrent like store i antall på tidspunktet.
Nå var det kamptrening som skulle være avgjørende for utfallet, da sørstatstyrkene hadde allerede vært i kamp flere ganger, mens unionstyrkene hadde sitt første intermetzzo på kamparenaen denne dagen.
Sørstatstyrkene klarte utover dagen å presse unionstyrken mot selve elveleiet. Selve knekken kom for unionstyrkene da Oberst Baker ble drept ca kl 16.30, og skapte kaos i unionrekkene. På sørstatsiden gav dette ekstra energi, og ikke lenge etter ble retrett blåst for unionstyrkene. Det ble et kaos uten like blandt unionsoldatene. Noen klarte å komme seg over med båter og drivlogger i elven, mens mange prøvde å svømme over. Dette resulterte i at mange druknet i forsøket, mens andre ble skutt ved elveleiet av sørstatsoldater som stod på fjellskrenten ned mot elven. Mange unionsoldater forstod at det var bedre å bli tatt til fange enn å dø i elven og overgav seg i løpet av kvelden.
Etterspill
Nå var ikke dette slaget en av de store i løpet av krigen, men etterspillet av den skulle få stor innvirkning på de neste årene.
Bakgrunnen for akkurat det lå i folkeopprøret som oppstod i Washington etter tapet, da særlig ettersom lik av soldater kom flytende gjennom hovedstaden.
Det ble så mye rabalder at Kongressen måtte nedsette egen komitè for å undersøke saken.
General Stone ble utpekt som syndebukk for det hele, og ble dømt og fengslet i New York for sin "blunder".
Nå i ettertid kan vi trygt si han ble en utpekt syndebukk for politikerne som ville stagge folke-opprøret.
Konsekvens
Utfallet av det hele ble at kommanderende unionoffiserer de neste årene ble veldig forsiktige i sine fremstøt for å ikke havne i samme situasjon.
Slagfakta
Slaget ved Balls Bluff
Sted : Maryland
Antall soldater
USA : 1720
CSA : 1706
Antall tap
USA : 920
CSA : 155
Vinner : CSA
- Detaljer
- Skrevet av Administrator - Roy
Nordstatenes posisjon
Etter slaget ved Bull Run ble igjen vestre delene av Virginia hovedarena for begge parter.
Unionen hadde gjennom sine angrep og seire nå nesten kontroll over denne delen av staten, og truet viktige områder for Sørstatene. Etter fadesen ved Bull Run, ble nå Major General George B. McClellan beordret til å ta kommandoen for alle Unionstyrkene, og overlot styringen av denne delen av staten til sin nestkommanderende Rosencrans.
En viktig observasjon av situasjonen nå, var Unionen gikk fra å være den angripene part til å bli den defensive part. Strategisk og taktisk hadde styrkene ikke ligget på latsiden siden slaget ved Rich Mountains, men fortifisert viktige overganger og knutepunkt, noe sørstatstyrkene skulle få føle på kroppen de neste månedene.
R.E Lee`s Cheat Mountain kampanje - forspillet
NB:Denne kampanjen var Lees første inntog på krigsarenaen under borgerkrigen.
Fra Konføderasjonens side ble nå strategen fra Bull Run, General R.E Lee, nå beordret til å ta kommandoen over styrkene i denne delen av staten og ta igjen "det tapte" for de siste månedene. General Johnston fikk først tilbudet, men takket nei til det.
Det er på sin plass å skrive litt om omstendighetene rundt organiseringen i kommandostrukturen innen Konføderasjonen på denne tiden, for den hadde direkte innvirkning på forløpet i denne høstkampanjen.
Fra opprettelsen av Konføderasjonen, så hadde President Davis gitt ordre og samtykke til to tidligere guvenører om å opprette sine respektive militiaer i området, nemlig Henry Wise og John B.Floyd. Begge gjorde dette, men problemet som Davis ikke helt hadde oversikt over, var at disse to var tidligere kamphaner fra den politiske arena og mislikte hverandre sterkt. Dette skulle føre til kaos siden det ikke var opprettet en sentral kommando i området, og gjorde begge hærer til selvstendige enheter.
På toppen av dette, gav han heller ikke Lee en direkte kommando over dem da han ble beordret til å ta styring over situasjonen. Dette skulle vise seg å få fatale følger. Lee var heller ikke ordinert som en ren general, noe som også kompliserte det hele kommandomessig.
Like før Bull Run hadde Lee sendt Brig.general Loring med en styrke for å støtte de uavhenige avdelingene i West Virginia etter Garnetts fiasko ved Rich Mountains, og det var nå denne avdelingen Lee kom til først og som skulle være spydspiss for kampanjen.
Lee hadde også problemer personlig med Loring, da Loring på sitt vis var i grad høyre på rangstigen. Dette endret seg da Lee ble i slutten av august en fullverdig general, men som kompliserte ytterligere forberedelsene til kampanjen. I steden for å hengi seg til det strategiske ved kampanjen, gikk nå Lee med full styrke inn for det operative. Han var overalt i området og kartla terrenget, noe som tok over en måned. Imens dette pågikk holdt Floyd og Wise på med sine intriger og verdifulle initativer rant ut i sanden i deres områder. På Unionsiden, så forsterket innspillene til Wise og Floyd deres fortifikasjoner på nøkkelpunkter der de visste sørstatshærene måtte igjennom.
Surringen på sørstatssiden forsterket folks antipati mot Richmonds håndtering, og blandt folk med unionsympatier ble det fremmet et ønske å danne en egen stat løsrevet fra Virginia. Et allment valg skulle holdes 24.oktober,så det begynte å haste med å få en framgang krigsmessig for Konføderasjonen.
Selve slaget eller kampanjen
Planene for kampanjen var satt at den skulle begynne den 12.sept, og Lee`s plan var å angripe to steder samtidig, nemlig Unionen`s sentra ved Cheat Mountains og ved byen Elkwater. Lee gav selve "start-angrepet" til den minst runtinerte offiseren i avdelingen, nemlig til en oberst Rust.
Planen til Lee gikk utpå at Rust`s brigade skulle utflankere unionstyrkene ved Cheat Mountain og dra deres oppmerksomhet fra selve angrepene på garnisonen ved Cheat Mountain og Elkwater. Lee hadde til disposisjon 6 brigader hvorav en var Rusts, to skulle angripe direkte garnisonen ved fjellet, to andre skulle angripe byen Elwater, men den siste brigade skulle under angrepet på byen prøve å komme seg på baksiden av fronten under angrepet.
Planen var genial, og den hadde gått som planlagt hvis det hadde vært erfarende og kamptrente tropper. Det var ikke akkurat styrkene Lee kommanderte på dette tidspunktet. I tillegg hadde det den siste måneden regnet og regnet, samt den 14.aug falt snø i området. Dette hadde demoralisert styrken og gjort en 1/3-del syke. Ikke akkurat det beste grunnlaget for en styrke i en angrepsposisjon.
Alle brigadene satte seg i bevegelse natten til den 12.sept, og ved et under kom faktisk alle brigadene til sine posisjoner uoppdaget av unionstyrkene før dagslyset satte inn. Alle ventet nå på Rusts angrep på sin flanke. Rust`s styrker hadde faktisk overrumplet noen unionforposter, og tatt disse til fange.
Under avhør av disse viste unionsoldatene seg å være ganske så slue, og de klarte å overbevise Rust om at de var ekstremt mange flere enn hva de egentlig var. Etter Rusts egen observasjon virket alt andeledes enn forespeilet, så han bestemte seg for å avlyse hele angrepet på egen hånd og trakk seg tilbake uten å informere sine overordnede.
På de andre frontavsnittene ventet og ventet de på hans angrep som jo ikke kom. Kl.10 på formiddagen kunne ikke Lee vente lenger, så han satte de andre brigadene i aksjon etter planen. Nå skulle nattens marsj, uerfarende offiserer og dårlig kommunikasjon sette en effektiv stopper for angrepet, noe som gjorde at unionstyrkene lett kunne avvise hvert angrep som kom, da ingen angrep var koordinert.
Etter kort tid bestemte Lee å trekke seg tilbake p.g.a tapstall og forsyninger. Hans plan hadde feilet.
Lee hadde ikke gitt opp enda, og mente Floyd og Wises posisjoner kunne gi et posivit utfall. Men, som skrevet ovenfor, så holdt disse på med sin interne stridigheter. Nå fikk Lee litt hjelp, da et telegram fra Richmond gav ordre til Wise å underordne seg Floyds kommando. Dette gjorde Wise etter å ha rådført seg med Lee.
Nå skulle regn influere på situasjonen på begge sider.
Unionstyrkene måtte dra seg tilbake da elver gikk over sine bredder og kuttet forsyningslinjene. For sørstatstyrkene gjorde oversvømmelser til at styrkene ble delt, og gjorde det umulig å forfølge styrken. Da regnet stoppet og elver kom tilbake til det normale, ble sørstatshæren overrasket over å bli angrepet av unionstyrker ved Cheat Mountains. Disse angrepene gjorde inntrykk på Lee, og det ble helt frem til 30.okt små konfrontasjoner mellom begge hærene uten at den ene eller den andre hadde noen fremgang.
Den 30.oktober 1861 dro Greneral Lee fra West-Virginia, og Cheat Mountain-kampanjen var over.
Utover i november var det små konfrontasjoner mellom Floyd og Rosencrans, men det hele ebbet ut i at Unionen hadde fått et enda bedre grep om West-Virginia, mens Konføderasjonen befestet sine posisjoner ved inngangen til Shenandoah Vally.
Etterspill for Konføderasjonen
Kampanjen svertet både Lees omdømme blandt folk i sørstatene, og viste svakheter i organiseringen innen sørstatshæren. Erfaringene som de fikk under denne tiden skulle vise seg å bære frukter under de senere år av krigen, da hæren ble organisert etter et annet mønster. For Lee personlig gav nok disse erfaringene grunnlaget for hans suksess året etter, da de ikke ble repetert. Han sørget for å ha kompetente folk rundt seg som forstod hans strategier og planer.
Etterspill for Nordstatene
For unionens del ble høsten en begynnelse på en defensiv strategi som skulle vare helt til en viss Grant og Sherman kom på banen. Unionen var i sjokktilstand etter tapet ved Bull Run, og tok fra dem initativet i krigen.
Galt uttrykk
"Slaget ved Cheat Mountains" er kanskje et galt uttrykk å bruke, for det som skjedde mellom hærene kan i beste fall kalles en serie streifninger under en gitt tidsperiode sett med hele krigens perspektiv.
Resultat
For både Lee og Konføderasjonen ble høsten 1861 en fiasko. For Unionen ble den også en fiasko på en måte, men de hadde holdt sine posisjoner og ikke mistet grund til fienden.
- Detaljer
- Skrevet av Administrator - Roy
Etter slaget ved Bull Run ble det relativt stille på kamparenaen i det som kalles "østre teatret". Både den ene og den andre part hadde mye å ta fatt i, både i organisering og rekruttering før nye slag kunne iverksettes. I steden begynte en kamp om de stater som kalles "grense stater". En stat som var i denne kategorien var Missouri.
Missouri var en stat med blandet befolkning både for og i mot slaveri. I guvernørsete for staten satt Claiborne F Jackson, og han var sørstatsvennlig. Han var ikke særlig imøtekommende ovenfor Lincoln når han proklamerte et kall for 75.000 frivillige. Guvenør Jackson var øverste leder for statens heimevern, og han nektet å støtte Lincoln ved å ikke sende tropper. I steden beordret Guv.Jackson en samling av heimevernsstyrker i Camp Jackson, og ba de gjøre seg klare til å beslaglegge U.S Arsenalet i St.Louis
I steden tok en alliert og sønn av en av Lincolns mest betrodde ansvar og organiserte en unionvennlig heimevernstyrke, Hr.Frank Blair Jr. Styrken bestod i hovedsak av tyske antislaveri motstandere, og disse ble ledet av en veteran fra den mexicanske krigen, Nathaniel Lyon. Nathaniel Lyon var arsenal kommandør i statens heimevernsdepot i St.Louis. Styrken hans klarte å beslaglegge 21.000 musketter fra depoet i St.Louis og fikk smuglet dette over til Illinois før rebellene kunne slå kloa i dem. De la en felle for sørstatstyrken som var på vei for å ta disse i besittelse og dette klarte de.
Styrken ble overmannet og paradert gjennom gatene, noe som forarget byens befolkning. I tumultene som fulgte ble 28 sivile drept, deriblandt en baby. Dette ble dråpen for mange, og hendelsen økte sympatien for Konføderasjonen. Guvenør Jackson ble mildt sagt forbannet, og i stundens hete trådde en annen helt fra den mexicanske krig frem, nemlig Sterling Price. Han stilte seg til disposisjon for guvenøren, og organiserte sine egne heimevernsfolk med sørstatssympatier.
Heimevernsfolkene til Lyon ble innrullert i Unionsarmeen som en regulær styrke, og tok opp jakten på Prices styrker som nå var innrullert i Sørstatsstyrkene. Kampen om Missouri var kommet i gang.
Vi må ha i bakhodet staten var på papiret en del av Unionen, så det var Lyon som jaktet på Price og ikke omvendt. Det ble en vill jakt på over 200 miles før Lyon tok igjen Price i begynnelsen av august i det sørvestre hjørnet av staten.
Unionstyrkens hoveddel hadde sitt hovedkvarter nær byen Springfield, og her satt Lyon å tenke ut et angrep på Sørstatsstyrkene som hadde samlet seg nær elven Wilson Creek ikke så langt unna. I begynneslen av måneden før hadde en av hans nærmeste, Franz Siegel; jaktet på en styrke under Gov.Jackson, og blitt slått av disse ved Carthage. Siegel returnerte med sin styrke til Lyon mens han satt og planla et angrep på styrken i nærheten.
Lite visste Lyon om at sørstatstyrkene som lå ved Wilsons Creek var på over 10.000 mann, mens han selv kun hadde 5.500 til disposisjon. En verre situasjon for denne lille modige soldat skulle man lete lenge etter. Om dette ikke skulle være nok, så var det enda fler sørstatstyrker i nærheten, rett innenfor statsgrensene til Arkansas og Tennessee. Disse var på tilsammen 11.000 mann. Disse styrkene sammen skulle i en samlet operasjon ha som mål å ta St.Louis.
Lyons hadde en sjef for regionen, General Frèmont, og han var ikke beskymret for Lyons styrke og dens sikkerhet i regionen. Lyons fikk derfor ingen forsterkninger mot faren som truet. I en rapport til sin overordnede den 9.august beskriver Lyon faren for sin styrke hvis de skulle bli omringet av Prices styrker. Lyons plan var angripe denne styrken enn å vente på et utspill fra Price. Planen han la var med egne styrker angripe fra sør og la Siegel angripe fra nord i et overraskelsesangrep.
Bakgrunnen for rapporten og hans planer lå i dagene før. Lyons hadde observert en større fortropp fra Price på vei nordover, og møtte denne i flere streifninger. Denne fortroppen dro seg tilbake, og Lyons fulgte med, men etter nærmere ettertanke stoppet han opp for å ikke strekke forsyningslinjene og få for lang avstand mellom sin hovedstyrke og sine egne fortropper. Han returnerte til Springfield og la sin plan for de neste dagene.
Problemet for Lyons var at mange kompanier i hans styrke hadde kun få dager igjen av sin tjenestetid. De fleste av hans menn hadde meldt seg til tjeneste ved Lincolns kall for 90-dagers tjeneste etter Sumters fall, og dimmisjonsdagen for disse lå nå noen dager unna. Lyons måtte handle raskt for å kunne bruke disse styrkene.
Et annet problem for ham var forsyninger og mangel på utstyr. Mange av hans menn var også utslitt etter lange masjer på kryss og tvers av staten. Planen var å sette i gang den 8.august, men samme dag ankom forsyninger med mat, klær og sko. Et viktig valg ble å la troppene få en dag til for å hvile og utstyre seg.
På motsatt side ble det også gjort forbredelser for et angrep på samme dagen, men dette ble satt på hold p.g.a kraftige regnskyll. Price hadde i dagene før overgitt kommandoen til General Ben. McCulloch, og styrken bestod nå av 5.000 infanterister, 15 kanoner og 6.000 kavalerister. Styrken var sammensatt av folk fra Missouri, Louisiana og Arkansas. I denne styrken var det også 2.000 som ikke hadde våpen, men de ordnet det slik at disse skulle ta over våpen fra falne brødre under det kommende slaget.
På kvelden den 9.aug satte Lyons og Siegels styrker seg i bevegelse, og fulgte planen som var lagt. De slo leir ikke mer enn 2 km fra leirene til Sørstatstyrkene, og ventet på at klokken skulle bli 04 på morgenen den 10.august.
På slaget 04 begynte troppene til Lyons framrykkingen, og kom etter kort tid i kontakt med forpoststyrken til en underordnet av Price, nemlig Rains. Disse ble drevet tilbake, og Lyons hovedstyrke fulgte elvens vestre side, mens en flankestyrke ledet av Kapt.Plummer tok østre side.
Plummers styrker oppdaget en sørstatsstyrke på vei over en kornåker fra et hus som kalles Rays Hus ikke langt unna. I angrepet på denne styrken fikk Plummers Missouri Home Guards støtte av 1st US Infanteri (300 mann), og klarte etter en times kamp å drive motstanderen til Rays Hus igjen. Rebellene gikk til motangrep kort tid etter, og slo tilbake angrepet med et tap for Plummer av 80 mann. Plummers motpart var de berømte Herberts Louisiana Pelikan Rifler og McIntosh's Mounted Arkansasians (kavaleri) .
Klokken hadde nå rundet 06.30, og på andre siden av elven hadde nå hovedstyrkene til både Lyons og Price organisert seg på linje mot hverandre ved en høyde som het Oaks Hill og var klare for kamp. Begge styrkene hadde omtrent likt antall kanoner: Union 16 og Rebellene 15. Union batteriene var Tottens 2re US Artilleri og DuBois Artilleri. Mot seg hadde de Guibor, Bledsoe, Woodruff og Reid.
Etter en times kamp, klarte Lyons å drive Price ned fra Oaks Hill mot Wilsons Creek. Her stoppet Price opp og reorganiserte for et motangrep. I stundens hete oppdaget Greers Kavaleri (CS) en åpning på Lyons venstre flanke og red for å avlette trykket i sentret av linjen til Lyons mot Price. Greers ble konstant stoppet av Tottens Artilleri, og måtte returnere til egne linjer med uforettet sak.
Imens dette pågikk,fulgte Siegel (US) planen lagt for den søndre delen av slaget. Kl 0530 etter oppbrudd fra leieren, nådde Siegel Tyrels Creek lengre inne på den østre siden av Wilsons Creek. På et høydedrag her plasserte han sine kanoner mot leieren til Prices kavaleri. Da han hørte Lyons kanoner åpne ild i det fjerne, satte han i gang med sine egne kanoner og styrker, og tok rebellene med buksene nede. I leieren flyktet folk i alle retninger og ble drevet på vill flukt. Siegel fortsatte fremrykkingen med sine tropper mot et hus som kalles Sharps hus og tok stilling der ved en vei som kalles Wire Road.
Mens dette pågikk var jo Herberts Louisiana Pelikan Rifler og McIntosh's Mounted Arkansasians (kavaleri) i full kamp med Plummer ikke så langt unna. Mellom Siegel og disse var det mange soldater fra leiren han hadde drevet på flukt. Kommanderende offiserer fikk samlet disse, og de fleste var fra Churchills Kavaleri.
Da Herberts Louisiana Pelikan Rifler og McIntosh's Mounted Arkansasians (kavaleri) hadde drevet tilbake og slått Plummer, ble fokus skiftet mot Sigel ved Sharps Hus.
På samme tid hadde Reids Art.batteri (CS) fått øye på Siegel, og satte i gang å bombe hans styrker. McIntosh's Mounted Arkansasians (kavaleri) ble igjen ved Rays Hus der de hadde slått Plummer for å samle sårede og ta fanger, mens nå Herberts Louisiana Pelikan Rifler og Churchills Kavalri gikk til angrep på Siegels styrker.
Siegel gjorde en fatal feil da Herberts Louisiana Pelikan Rifler kom i mot dem i deres mørkegrå uniformer; han tok dem for å være Lyons 1te Iowa (US). Han trodde Lyons hadde holdt sine posisjoner og var seirende, men han visste jo ikke at Plummer var blitt slått på sin side av elven.
Herberts Louisiana Pelikan Rifler og Churchills Kavaleri gikk nå til angrep i full styrke, og siden de nå var kommet helt opp til Siegels styrker uten motstand, tok det ikke lang tid før Siegel var på vill flukt og slått med enorme tap. Kampene ebbet ut rundt kl 11.00 på østre bredd.
Etter dette hadde nå sørstatstyrkene ryddet østre bredd for Unionstyrker, og kunne nå angripe Lyons hovedstyrke med full kraft på den vestre side av Wilsons Creek.
Selve slagbildet var nå i favør for sørstatstyrkene med 2:1, og Lyons skullle få merke dette kort tid etterpå.
Mens Siegel og Plummer var i full kamp, var det ikke stille på motsatt side av elven. Lyons hadde klart å slå tilbake to angrep fra Price, og styrkene gjorde det bra og holdt stillingen. I begge angrep ble Lyons såret, og grunnen var han red opp og ned rett bak sine infanteri-linjer for å oppildne til kamp.
Ikke så lang tid etter det andre samlede angrep fra Price, rundt 10.30, ble Lyon truffet av et skudd i brystet og døde da han var på vei i et motangrep. Det ble forvirring i linjene, og blandt annet 1te Iowa som var blitt beordret frem i linjen, nektet å angripe. Det tredje angrepet fra Price var underveis, og Lyons tropper klarte ved et under å holde stand i forvirringen etter sin sjefs død.
Kommandoen for Unionstyrkene ble nå overført til Major Sturgis som med stødig hånd fikk linjene på plass for å ta imot det fjerde angrepet fra Price. Price brøt av dette siste angrepet, og dro seg tilbake.
Nå var styrkene fra østre bredd kommet over, og Price gjorde seg klar for et massivt femte angrep. Maj. Sturgis tok en beslutning om å trekke seg tilbake før dette kom, for de hadde begynt å gå tom for ammunisjon, og han fikk også vite om Siegels tap og var tvilene til om de kunne holde stillingen et angrep til.
Da Unionstyrken trakk seg tilbake, ble det en ellevill feiring på den andre siden da Prices styrker forstod de hadde vunnet. Sørstatene hadde vunnet Slaget ved Wilsons Creek, og staten Missouri lå åpen for erobring.
Etterspill
General Ben. McCulloch forfulgte ikke styrken som dro seg tilbake, men lot styrken sin få hvile og fikk samlet sårede og døde fra slagmarken. Under dette arbeidet kom de over Lyons, og tok vare på ham til en eskorte fra Lyons egne styrker ankom slagplassen under hvitt flagg for å hente ham. Lyons ble ført til et hus eid av en Mrs. Phelps. Der ble han begravd inntil han ble ført hjem til Conneticut og begravd på ordentlig med full militær honnør.
Eget syn og observasjoner
Med oddsen 2:1, så kjempet Unionstyrken heroisk mot en over-legen styrke. Sørstatsarmeen var på 11.600 mot Unionens 5.400. Lyons gjorde egentlig det han måtte gjøre, og la en taktikk som var vis. "Angrep er det beste forsvar" ovenfor en større styrke, og hadde ikke Lyons møtt sin skjebne akkurat der og da, så er det ikke sikkert det hadde blitt en seier for sørstatstyrkene. Nå må det nevnes at hadde Price satt inn et femte angrep med hele styrken, ville kanskje det gått samme vei, men det er jo en hypotese fra min side.
Sett under ett, så var dette slaget et av de mindre slagene under borgerkrigen, men kanskje det slaget der soldatene slåss som hardest mann mot mann.
Filmer om krigen fra staten Missouri
En film som heter "Ride with The Devil" gir et godt bilde av denne staten under borgerkrigen, og er vel verdt å ta en titt på. Filmen har blandt annet Johnny Depp i en av hovedrollene.
En annen er "Joesy Wales" - en film laget av av og med Clint Eastwood.
Slagfakta
Slaget ved Wilsons Creek / Oaks Hill
Sted : Missouri
Antall soldater
USA : 5.400
CSA : 11.600
Antall tap
USA : 1.235
CSA : 1.184
Vinner: CSA
Side 1 av 2
- Du er her:
-
Hjem
- Krigsåret 1861
