Forspillet
General Albert S.Johnston hadde bestemt seg for å forsvare Nashville ved Fort Donalson, så Fort Henry og Fort Heiman ble på mange måter planlagt som et boldverk for dette fortet.
Problemet for A.S Johnston var han delte sin styrke opp, og lot 16.000 mann forvare Fort Donaldson, mens resten i samme antall skulle holde General Buell i sjakk ved Bowling Green.
Det skulle bli en fatal beslutning, for Johnston visste Grant hadde ved Cario nok båttransport til å frakte sin styrke nedover elvene for et angrep. Det hadde ikke General Buell.
Strategisk skulle dette gi en general indikasjon på hvem som kom til å angripe først. En annen viktig indikator, var tidspunkt for et angrep. Siden dette var januar og februar, så trengte Grant kun å vente til elvene var åpne for å igangsette et angrep. I dette tidsrommet var elevene frie for is.
En annen strategisk feil var prioriteringen av hva som var viktigst: land eller elver. Her var prioriteringen bedre hos nordstatshæren som så elvene som det viktigste å kontrollere. Sørstathæren hadde satt opp ved strategiske knutepunkt fort som forsvar: i Mississippi-elven ved Island No.10, New Madrid, Columbus, Vicksburg og Memphis, ved Tennessee-elven: Fort Heiman og Fort Henry, og til slutt da Fort Donalson ved Cumberland-elven.
Her er et kart som viser utviklingen av slaget fra 12.feb til 16.feb.
Uansett, så var hver av disse vitale å forsvare, og Grant var smart ved å angripe der sørstatshæren var svakest, nemlig ved Fort Heiman og Henry. Da disse falt den 6.februar, så var tapstallene meget få, og hele Tennessee-elven fikk Grant "gratis" av A.S Johnston.
Etter Fort Henry, så drev Grant rekognosering og forberedte angrepet på Fort Donalson ca 15 km fra Fort Henry. Flagg-Offiser Foote måtte snu hele sin elvemarine for å komme inn i Cumberland-elven, noe som skulle ta nesten en uke.
I tiden mellom 6.feb til den 13.feb skjedde det ganske mye i Fort Donalson. Johnston sendte nå tre generaler til fortet: Brigade-Generalene John B. Floyd, Gideon J. Pillow, og Simon B. Buckner. Floyd var den eldste av disse, og tok da kommandoen i fortet. Disse tre ankom fortet under denne uka.
Brigade-General Lloyd Tilghman hadde egentlig ansvaret, men han ble jo tatt til fange ved Fort Henry, så en annen høytstående general måtte ta over ansvaret. Problemet med disse tre var kjemien dem imellom, og det var egentlig den yngste av disse, Brigade-General Gideon J. Pillow, som var den militært mest kompetente av dem.
Slaget 13.februar 1862
Den 12.februar satte hele armeen til Grant i bevegelse mot Fort Donalson, og på samme dag var Fort Donalson "klar til kamp". Grant hadde nå en hær på nærmere 20.000 mann, bestående av to divisjoner under McClemand og Smith, i alt 25 regimenter og 7 feltbatterier. På elven hadde han 6 elve-fartøyer, hvor 1 var tilstede denne dagen, nemlig Carondelet under Kommandør Walke. Like ved var også 10.000 mann fra General Buells hær som var sendt som forsterkninger.
Ved fortet var også to divisjoner under Brigade-General Gideon J. Pillow og Simon B. Buckner, i alt 28 regimenter og 8 artilleribatterier. Kommanderende var Brigade-General John B.Floyd. Styrken var på nærmere 18.000 mann.
Den 13.februar var en deilig vårdag, og var en rak motsetning til været den 6.februar da angrepet på Fort Henry ble en realitet.
På morgenkvisten befant Grants styrke seg ved fortet.
Grant hadde et klart syn på hele situasjonen, og han visste han hadde dårlig odds ved en landkrig, for i slike tilfeller hadde skulle oddsen være 5:1 for et suksessfullt angrep. Det ville si han skulle ha hatt 80.000 mann ved et direkte angrep. Grant mente hans elvemarine kunne gjøre opp for akkurat dette.
Det må ha vært et spektakulært syn å se disse to hærer ansikt mot ansikt denne dagen, og det var første gang under krigen på det vestre teatret så store styrker stod mot hverandre.
På venstre side stod McClernands divisjon mot Buckners, og på høyre side stod Smiths divisjon mot Pillows.
Skarpskyttere fra begge sider kom fort i aktivitet, og fortropper kom fort i kontakt med hverandre. Bak disse kom hovedstyrken med artilleri. Grant var på vei å posisjonere sine styrker ved fortet. Sørstatshæren hadde jo ryddet området rundt fortet og kuttet ned alt av trær,satt opp abatis og andre hindringer for fremrykking.
Da styrken kom til skimningen av skog og ryddet område lå Fort Donalson i all sin prakt foran dem. McClernands divisjon kom først i skuddlinjen for to sørstatsbatterier da de skulle innta en liten kolle, og en fryktelig kannonade ble satt i gang. McClemands regiment som var på vei opp denne kollen snudde og løp fort inn til skogkanten igjen.
Problemet for McClernand kom til syne da han begynte å utplassere sine brigader, for skulle han dekke hele forsvarslinjen til Buckner, så ville han ikke ha noen reserver igjen. Problemet ble enda mer beskymringsfullt da han ikke kunne dekke sin venstre side, der veien til Charlotte og Nashville gikk, og kunne gi Floyd en retrettvei.
Grant fikk informasjon om situasjonen, og satte i gang korreksjoner for å tette igjen denne svake linjen. Ved Fort Heiman og Henry var Brigadier General L. Wallace brigade, og de fikk ordre fra Grant om å innfinne seg ved Donaldson på rappen. Grant visste forsterkninger var på vei, men om disse ankom innen 24 timer var uvisst. W. H. L. Wallaces brigade ankom rundt kl.13, og ble satt til overlappe Grants divisjoner ved denne veien.
Hadde Floyd oppfattet situasjonen, og iverksatt et direkte angrep denne morgen, hadde det drevet Grant tilbake til Fort Henry. Det gjorde ikke Floyd, og den eneste retrettvei var nå via båt bakenfor byen Dover som sørstatshæren kontrollerte.
Slaget den 14.februar 1862
På morgenen denne dagen lå begge sider å følte på hverandre, og det eneste som hørtes var skapskytterne og fortropper på begge sider som utvekslet salver. Artilleriet spillte også opp nå og da for å tirre hverandre til angrep.
W. H. L. Wallace ble satt i senter av de to andre uniondivisjoner, og ble til 3dje divisjon. Grant hadde nå en full angrep/forsvarslinje inntakt, og valget ble å vente til elevemarinen kom eller å iverksette beleiring og sulte ut fortet.
Været hadde også skiftet under natten fra å være behagelig vårlik til å bli en bitende vinterdag. Begge sider hadde lite av vinterklær, så det må ha vært en lite hyggelig natt og morgen for begge parter i bitende vinterkulde.
På morgenen denne dagen hadde Floyd innkalt til et møte mellom brigade-generalene, og sa situasjonen begynte å bli uholdbar for garnisonen etter Grants forsterkninger. Han la frem et forslag om å bryte unionlinjen ved veien mot Charlotte og Nashville, for å ha en retrettvei. Alle var enige om dette. Men, denne planen skulle bli utsatt p.g.a uforutsette hendelser.
På McClernands side nå på morgenen begynte det å utvikle seg en kanonduell mellom Maneys batteri (CS) som lå på et ytterplatå i senter av sørstatshærens ytre forsvarsverker og flere av McClemands batterier. Maneys batteri fikk etterhvert støtte av Graves batteri på sin høyre side, og et par kanoner av Drakes batteri.
McClernands styrker beveget seg sakte men sikkert inn i nærmere posisjoner, men Maneys batteri (CS) ble en pest og plage for ham. McClernands framrykking gikk ikke sakte p.g.a ufremkommelighet, men på ordre fra Grant om å ikke frembringe et fullt slag.
McClernand hadde nå fått sine kanoner i en fin posisjon, og begynte å få inn treffere blandt sørstathærens batterier, og fikk også deres infanteristyrker ved kanonene i full forvirring. Tiden var perfekt for et angrep med infanteri for å stilne av Maneys batteri (CS) for godt.
Tre regimenter fikk ordre om å angripe, og til angrep de gikk. Gjennom krattskog og skogsåpninger kom de, og Oberst Heiman (CS) så de komme.
Maneys batteri åpnet en forrykende kannonade mot skogsåpningen, og ble med ett støttet av Graves (CS). Den tyngste oppgave falt på Morrison og hans 49de Illinois (US) for de var de første som kom ut på åpen mark, og ble sløyet ned for fote. Alle tre regimenter var nå i linje og hadde Maneys batteri som mål. Ved batteriet falt nå den ene og den andre artillerist, men klarte med reserver å opprettholde beskytningen.
Alle tre regimentene var nå kun 40 meter fra de ytre skyttergravene, og det så ut som de skulle ta batteriet, da plutselig hele fronten foran dem ble fylt av en masse i gråbrunt og gult. Oberst Heimans 5 regimenter kom plutselig styrtende frem, og en samlet salve ble gitt den fremadstormende unionshæren. Angrepet gikk i full stå, og Illinois-regimentene klarte å holde stand i 15 minutter før retrett ble gitt.
Nedover høyden gikk det, og de fornyet sine angrep hele tre ganger. I det siste angrepet hadde Maneys batteri (CS) fått satt fyr på underskogen, og flammer og røyk fylte slagplassen. Det ble for mye for Illinois- regimentene, så de trakk seg tilbake, og hørte de fryktelige hylene fra sårede kamerater som lå igjen bland røyk og flammer.
På samme morgen ankom Foote med sin elvemarine, og forsterkninger til Grant. Foote var meget oppsatt på å gå til angrep med èn gang. Carondeletunder Kommandør Walke hadde under dagen før og på morgenen beskutt fremskutte sørstatsposisjoner med sine kanoner.
På fortet hadde de utsyn til hva som skjedde, og Foote ble satt under beskytning mens forsterkningene gikk i land. Kanonkulenes treff i jernplatene på båtene kunne høres på lang avstand. Kaptein Culbertson, som hadde ansvaret ved batteriene ved fortet, mente det var rart hvordan Foote oppførte seg, og trodde de ikke kom til å angripe i det hele tatt. Men, akkurat dèt var en unødvendig tanke å gruble på. Kl 15 var Foote klar til angrep, og førte sin marine inn mot fortet under beskytning.
Jernbåtene Louisville, St. Louis , Pittsburgh og Carondelet fløt stille opp mot fortet. Nå var båtene kun 400 meter fra batteriene, men enda ville Foot nærmere. Kanonkuler hadde under tiden truffet alle båtene, og det var både hull og sårede på dekk. Utkikkspostene kom med oppmuntrede meldinger om at fienden nær vannlinjen hadde begynt å fly, og det så ut som Foote skulle gjenta sin bedrift fra Fort Henry.
Plutselig ved 350 meters avstand fikk batteriene ved fortet inn en fulltreffer på drifthjulet på lederbåten St. Louis , og en kule tok drivrepene til Louisville.Begge båtene var plutselig uten styring, og stømmen i elven drev dem nedover. Båtene Pittsburgh og Carondelet måtte avbryte angrepet, og konsentrere seg om å beskytte sine søsterskip.
Ved batteriene ved fortet kunne man høre høye hurrarop og ellevill glede, og batteriene gjorde seg klare for å gi dem en ekstra siste hilsen. En kanonkule braste rett inn pipa på en av jernbåtene, og rev av hele innrettningen.
Hele tiden hadde batteriene holdt roen, og konsentrert seg om sine mål, og nå kunne de høste sin standhaftighet ved å se Grants elvemarine flyte nedover Cumberland-elven.
Dagen hadde vært Sørstatenes uten tvil.
Slaget den 15.februar 1862
På morgenen denne dagen innkalte Floyd til et nytt møte mellom brigade-generalene, og planen som skulle ha vært iversatt dagen før, ble igjen gjennomgått og vedtatt. Alle var enige om dette.
Natten mellom den 14 og 15.februar ble en natt med forberedelser, og det ble ikke fyrt opp noe ild på begge sider, for styrkene lå ganske nær hverandre. Det skulle bli en bitende kald natt der hverken folk eller fe fikk en blund på øynene.
Vi kan kanskje lure på hvorfor ikke forpostene i nordstatshæren fikk med seg forberedelsene til garnisonen, men det kom vel av de hadde mer enn nok med å konsentrere seg om kulden som gikk mellom marg og ben.
Planen gikk ut på at Pillow skulle på morgenkvisten med hele sin divisjon angripe unionhærens høyre flanke. General Buckners styrker skulle erstattes av tropper fra selve fortet, og assistere Pillows høyre flanke ved unionhærens senterlinje. Lyktes han, skulle han ta stilling på utsiden av skyttegravene ved Wynns ferjevei, og skjerme tilbaketrekningen, samt opptre som baktropper. Alle involverte var oppmerksom på resultatet hvis de mislyktes.
Oglesbys brigade holdt McClernands yttre høyre flanke denne morgen. Her og der lød lyden av revelje, trøtte og isklade soldater ristet av seg stivhet og prøvde å få blodet til sirkulere igjen. På tidspunktet hadde ingen "falt inn" i kompanier enda, da plutselig forpostene begynte å spille opp med en mengde salver, og kom løpende og ropte "alarm" med rungende røst. Plutselig beveget hele skogen seg, folk løp om hverandre, offiserer steg på sine hester og regimenter ble formet fortere enn svint.
Det var ikke et øyeblikk for tidlig, for da Pillow åpnet ild, på Oglesbys høyre flanke, var brigaden sånn nogenlunde samlet for å ta de imot. En rask utveksling av salver ble gitt . Avstanden mellom partene var så kort at til og med Pillow ikke hadde hatt tid til å utplassere sine tropper. Uansett hadde hans regimenter kommet godt i gang, og fremrykkingen gikk uten stopp. På motsatt side var nå Oglesbys Illinoismenn fullt våkene, og holdt sin grunn, og besvarte ilden i full styrke. Oberst Forrest (CS) tok sitt kavaleri ut av kampen, for ri inn bak unionlinjene, så kampen ble infanteri mot infanteri i en gi og ta utveksling av salver.
Bevegelsen mellom Pillow og Buckner gjorde det mulig for sørstatshæren å slå til mot W. H. L. Wallaces brigade på Oglesbys venstre flanke, og det gikk ikke lang tid før Wallace var engasjert på hele hans egen front. Det første angrepet mot ham klarte han å slå tilbake, og førte sine styrker opp på høyden foran som han hadde hatt som skjul for sine styrker under natten. Et nytt angrep kom, også dette klarte han holde stand mot, ikke minst takket være et av hans kanonbatterier på hans høyre side. Et angrep til kom, også dette klarte han holde, og hans soldater hadde bygd seg opp med selvtillit og standhaftighet, og holdt høyden som om det var deres guds rett. En time gikk, og en enda time gikk uten stans av salver. Lyden av musketter hørtes ut som en million mann slo med jernhammere på tomme tønner.
Buckner kastet inn i kampen en del av sin divisjon på McClernands venstre flanke, og støttet dette med artilleri. Det hele falt på W.H.L Wallace. McClernand, våken og oppfinnsom, sendte med èn gang artilleristøtte for å møte Buckners batterier. Begge batterier kastet seg inn i kampen, og det hele utviklet seg til et basketak uten sidestykke: menn falt ned for fote og farget snøen med sitt blod, skogen var fylt av røyk fra musketter og kanoner, trær ble felt av kanonild og på bakkenivå var det tusenvis av flammeglimt fra avfyrte musketter. Det var et inferno uten like, men Wallace holdt stand, for han hadde fått ordre å holde stand til siste mann.
Kampene hadde holdt på i flere timer, og ved 10-tiden begynte striden å snu til det verre på Oglesby side. Trykket på hans front hadde under kampene sakte men sikkert økt, og de berømte "rebell hylene" hadde blitt hørt flere ganger under tiden, noe som tydet på fremgang. Oglesby begynte å bli tvilsom, og tvilen skulle bli styrket da offiserer kom ridende med nyheter om tomme ammunisjonstasker blandt soldatene. Oglesbys svar ble hver gang: de måtte ta i bruk ammo fra sårede og døde kamerater.
Han innså etterhvert han var på vei til å tape.
Plutselig begynte kompanier på hans høyre fløy å gi etter, og begynte retrett, og av de gikk forbi sine overordnede, holdt de opp sine tomme ammobokser for å vise hvorfor de var på vei til de bakre linjer. For sørstatshæren gav dette næring til ytterligere fremstøt, og svingte med ett rundt på flanken hans helt til de plutselig dukket opp ved Oglesbys bakre linjer. Da hadde ikke Oglesby annet valg enn å blåse til retrett for hele hans divisjon.
W.H.L. Wallace så fra sin posisjon mot sin høyre side at det kun var ett regiment igjen fra Oglesbys divisjon som enda var i full strid. Det var John A. Logans 31ste Illinois. Gjennom røyken kunne han skimte Logan som red i gallopp mellom sine linjer og oppmuntre sine soldater. Nær 31ste Illinois stod W.H.L. Wallaces 11te Illinois under Oblt.Ransom. Gapet mellom de to ble fylt opp ved å sette "bannerne" til regimentene der. ( Se flagg og bannere om hvorfor ) Grunnen foran dem var dekket med døde og sårede, og etterhvert kom realitetene til Logan også, for nå begynte det å bli lite ammo for hans regiment også. Han blåste retrett han også, og fulgte sine menn til bakre linjer. W.H.L. Wallaces 11te Illinois ble med ett ytre høyre flanke for Wallaces brigade, men også Ransom forstod han måtte trekke seg tilbake. Ut fra intet dukket nå Obest Forrests kavaleri opp og gikk til angrep på dem, og det ble full forvirring for en kort stund. Flesteparten klarte å samles rund regimentbanneret, og gav Forrest god ild på vei mot bakre linjer.
Kl.11 hadde Pillow kontrollen over veien til Charlotte og Nashville, og okkuperte nå hele grunnen som Grants 1ste Divisjon hadde dagen før, og med det en stor mengde døde og sårede fra begge sider.
Nå skulle dårskap og frimodighet gjøre seg gjeldende for sørstatshæren ved Fort Donalson, og det skulle gi grunnlaget for starten på undergangen. Pillow hadde nådd sine mål, og Buckner hadde nådd sine, så nå var det bare for Floyd å redde sin arme ut av fortet, mens hele Nordstatshæren stod å så på.
Grant hadde under tiden blitt tilkalt til Foote, og fikk informasjon om tingenes tilstand der, noe som ikke var oppløftende. Det ville også gå en stund før han kunne få oversikt over hele situasjonen. Sørstatshæren kunne ha spasert til Nashville hvis de ville.
Men nei, nå hadde seieren gått til hode hos Pillow, og han trodde han hadde drevet hele Grants hær på vei mot Fort Henry igjen. Pillow sendte telegram til A.S Johnston om en overveldende seier. I sin iver ble han forbannet på Buckner og kalte ham "feiging" for han ikke hadde angrepet i større styrke enn han gjorde, og befalte ham å igangsette et angrep på sin fløy. Buckner hadde ikke annet å gjøre enn å føye seg, og gjorde som han hadde blitt fortalt. Han iverksatte et angrep på sin fløy.
Med ett var det opprinnelige planen borte... , og ikke bare dèt... Pillow hadde gått forbi rangstigen og Floyd..
Hvis du nå husker hva som jeg skrev i begynnelsen, så var det garnison-styrker som skulle innta Buckners gamle posisjoner før angrepet kom, og holde disse inntil retrett ble iverksatt. Akkurat dèt hadde Pillow "glemt" i sin iver.
Noe annet han hadde "glemt", var Grants styrke bestod av 3 divisjoner, og ikke kun to.
På en, to, tre; så ble situasjonen den motsatte av hva som hadde hendt under dagen.. . På flanken der Buckner hadde hatt hele sin styrke var det nå kun to- tre regimenter strekt utover i en syltynn forsvarslinje. Buckner lå jo nå i senter, og deler av hans styrke lappet over Pillows.
Under formiddagen hadde McClernand sendt beskjed til Brigade General L. Wallace om assistanse, og på andre forespørsel sendte generalen Oberst Cruft med sin brigade til unnsetning. Men, ved et uhell ledet guiden brigaden rett inn i tilbaketrekningen til McClernands divisjon, og fikk ikke blitt tungen på skålen for McClernand.
Da Brigade General L. Wallace ( 3dje Divisjon) stod og snakket med kaptein Rawlins fra Grants stab, hos sin siste brigade, hørtes det mye bulder fra veien, og Brigadier General L. Wallace fikk sendt en av sine offiserer for å undersøke saken. Offiseren kom tilbake og rapporterte det så ut som en retrett av 1ste Divisjon. En annen offiser kom ridende og ropte "Redd dere selv ! Alt er tapt !" . En rask diskusjon mellom Brigade General L. Wallace og Rawlins gav resultatet til at hans siste brigade ble sendt inn mot Buckners iverksatte angrep på ordre av Pillow mot veien. Ved en tilfeldighet kom Oberst W.H.L Wallace ridende, og virket meget rolig. Brigade General L. Wallace spurte om situasjonen, og obersten svarte med rolig røst: " Hvis du danner din slaglinje her nå, så vil du kunne være klar til de kommer stormende." Så hilste han til hatten, og red videre.
På punktet der Brigade General L.Wallace stod var en liten høyde på veien, og på begge sider var det skog. Han gav ordre å bringe et kanonbatteri frem til slaglinjen fortere enn svint, og gav ordre til sin brigade om å forme en linje. 1ste Nebraska og 58de Illinois på kanonenes høyre side, og 58de Ohio med et ekstra kompani på venstre side.
Kanonbatteriet hadde akkurat kommet i stilling, før en mengde gråkledde kom frem fra skogsbrynet, og salver begynte å runge mellom partene. Buckners soldater ble tatt litt på senga ved å finne en brigade klare til kamp her, og prøvde å holde linjen, men Oberst Thayer og hans regimenter holdt grunnen gallant. Til slutt måtte Buckners styrker trekke seg tilbake. Dette gav tid til W.H.L Wallace og Oglesby resterende styrker å omgruppere bak Thayer, og ikke minst: få tid til å få mer ammunisjon.
Like plutselig som sammenstøtet startet, ble det et opphold i skytingen mellom partene. Til og med kanonene stilnet.
"Hva nå ?"- var spørsmålet på alles lepper.
Akkurat da red General Grant opp der generalene L.Wallace og McClernand stod å diskuterte. Han virket uanfektet av hva som pågikk, og hadde i hånden noen papirer, sannsynlig noen telegram. Alle hilste, og Grant gikk rett på sak: "Herrer, trekk dere tilbake utenfor kanonrekkevidde, og sett opp et forsvar. Forsterkninger kommer etter planen, og det er best vi venter til disse er her. " . Han ble da informert om situasjonen, og om 1ste Divisjons tap, og sørstatsstyrkene nå hadde veien til Charlotte under deres kontroll.
I hver manns karriere kommer det et øyeblikk som er avgjørende, og for Grant ble dette øyeblikket. Grant rettet blikket rett ut i intet, og tenkte hardt. Skulle han holde på beslutningen på en beleiring eller et angrep. Nå gjorde nok det som skjedde rundt ham der og da mye på det han bestemte seg for.
Helt plutselig krøllet han sammen telegrammene han hadde i handa, og rettet seg opp i salen, og sa i sin vanlige rolige stemme: " Herrer, posisjonen på høyre side må bli gjenerobret." Så nudde han hesten og red avsted.
Etter Grant red av sted dukket det opp en samensatt brigade under Oberst Morgan L.Smith, bestående av 11te Indiana og 8de Missouri. De var på vei som forsterkning til 1ste Divisjon fra General C.F Smith ( 2dre Divisjon ). General L. Wallace (3dje Diviskon) foreslo for General McClernand ( 1ste Divisjon ) om han kunne overføre disse til ham, da hans divisjon skulle prøve å gjenerobre det som var tapt. General McClernand ( 1ste Divisjon ) gav sitt samtykke. General L. Wallace (3dje Divisjon) satte med èn gang å rekognosere høyden som måtte tas,bestemte seg for angrepsted og begynte å plassere styrkene for angrepet. Dette arbeidet var ferdig ca 14.00, da det plutselig lød en forrykende kanonild og muskettild på venstre flanke.
General C.F Smith ( 2dre Divisjon ) hadde satt i gang et voldsomt angrep på sin flanke.
Da Grant red av sted, dro han rett til General C.F Smith ( 2dre Divisjon ), og hadde gitt ordre om et angrep for å lette General L. Wallace (3dje Divisjon) situasjon.
General C.F Smith ( 2dre Divisjon ) var nå i bevegelse fremover, og han selv tok kommandoen over Laumans brigade i fremrykkingen. Birgadene var under konstant ild fra skytter-gravene, og det gikk ikke lang tid før kanonene på selve fortet begynte spille opp de også. 2dre Divisjon var nå kommet til abatis hindrene, og ilden ble intensivert fra de gråkledde. Plutselig var styrkene under dobbelt ild, og fremrykkingen begynte å stoppe opp, da plutselig generalen selv red inn i senter og i front av sin styrke. General C.F Smith ble selve ikonet for sine soldater, og da denne gamle mann på hest kunne befinne seg foran sin fremadstormende linjer av blåkledde , hadde ingen soldat noen grunn for å ikke bevege seg fremover.
General C.F Smith tok av seg sin hatt og hang den ytterst på sitt sverd, hevet sverdet, og skrek ut : " Ingen slingring nå, gutter ! Denne veien ! Kom igjen ! " . Svingte hesten rundt og fant en inngang mellom alle hindrene, mens kulene suste rundt ørene hans. Soldatene svermet etter ham, og oppover kollen mot skyttergravene gikk det. Det gikk ikke lang tid før sørstatskompaniene i skyttergravene i hui og hast krabbet opp av skyttergravene for å komme seg i sikkerhet ved fortet.
Fire regimenter var med i dette angrepet, og disse var 25te Indiana, 2dre, 7de og 14de Iowa. Alle plantet sine bannere ved skyttergravene. Senere på dagen prøvde Buckner å gjenerobre tapt terreng, men mislyktes.
Mens dette pågikk, var General L.Wallace på vei til å iverksette sitt angrep på høyden General McClernand ( 1ste Divisjon ) hadde tapt noen timer tidligere. Hans gamle regimenter, 8de Missouri og 11te Indiana var klare, og deres Oberst Morgan L. Smith tente sin sedvanlige cigar, og ropte ut : " Fremad !". Styrken var ikke langt unna høyden de skulle innta, og uten å vente på støtte, ledet Oberst Smith sine styrker oppover høyden. Cruft og Ross så sin kampfelle sette i gang, og satte sine styrker i bevegelse de også.
Da de to regimentene begynte stigningen, med 8de Missouri i en liten ledelse, begynte motilden å spille opp langs hele linjen. Flankekompaniene som ble plassert som fortropper jublet. Nå midt på slagmarken, krøpt soldatene der ilden var på sitt varmeste, og løp da det ble et lite opphold. Fremrykkingen gikk overraskende fort, og grunn ble erobret i rask rekkefølge. Litt heldige var de, for kulene gikk rett over hode på første linje, men slo ned på andre linje i angrepet. Oberst Smiths cigar ble skutt vekk av en kule. Men, det la ikke en demper for Obersten, så han tok frem en ny og ba om å få fyr. En soldat løp til ham og gav ham det. "Takk skal du ha ! Gå tilbake til plassen din igjen, for nå er vi snart oppe." sa han, pattet på cigaren og red fremover.
Like før toppen av høyden, bynte nå regimentene å lade og skyte som de gikk i fremrykking. Forsvarerne begynte å vike, og på toppen ble det et basketak uten like, men med støtte av Cruft og Rosses styrker fikk basketaket en rask slutt.
Etter høyden var tatt, beveget hele 3dje Divisjons angrepslinje fremover, og stoppet ikke før de hadde drevet sørstatsoldatene innenfor murene til fortet.
Veien til Charlotte var igjen i hendene i unionen, men til en høy pris. Rundt om på slagfeltet lå det mange døde og sårede fra begge sider. 3dje Divisjon stod nå innenfor skuddhold av fortets skyttergraver. Klokken var 15.30.
General L.Wallace stod og planla et direkte angrep på forsvarsverkene, da Oberst Webster fra Grants stab kom ridende med en melding fra Grant om å trekke seg tilbake utenfor kanonrekkevidde og sette opp forsvarsverker. Generalen sa da til Oberst Webster: " Generalen vet ikke vi har tatt høyden". Webster svarte: " Jeg bare overlever meldingen som jeg har fått". General Wallace svarte: " Javel.. .Gi ham mine komplimenter, og si til ham jeg har mottatt ordren ". Webster smilte og red av sted. Grunnen som var tatt ble holdt, men et angrep ble ikke iverksatt.
Da natten falt på, ble det igjen en bivakk uten bål og varm middag. Lag ble dannet for å se etter skadde, og pleie ble gitt enten det var ens egne eller sin fiende. Arbeidet tok hele natten, kirurger og leger jobbet på spreng uten hvile. Da morgenen kom var slagmarken ryddet for døde og sårede. General Grant var nå i en posisjon for et nytt angrep eller å sl seg til ro og iverksette en beleiring.
For sørstatstyrkene innenfor fortsmurene denne natten ble en lite hyggelig affære. Soldatene var nedtrykte, mange var skadd og forslått etter dagens kamper. Men, det som var det værste var de hadde kjempet tappert og var nå fanget i et klamt grep av en overlegen styrke.
Igjen ble det kalt til et rådsmøte mellom kommandantene og feltoffiserer. Alle var enige om hvis ikke unionstyrkene hadde gjenerobret hva Pillow hadde erobret, så hadde en retrett blitt iverksatt. En rekognosering av situasjonen ble vedtatt, og Oberst Forrest fikk oppgaven. Da han kom tilbake, fikk de vite unionstyrkene hadde ikke bare gjenerobret området Pillow hadde tatt, men også utvidet sitt område på deres venstre flanke.
Buckner, i kraft av å være yngst, gav sitt syn på situasjonen først. Han sa han ikke kunne holde et evetuelt angrep hvis det ble iverksatt på morgenen neste dag. Men, han bemerket, situasjonen og objektet for forsvaret av Donalson var å dekke bevegelsen til A.S Johnstons hær fra Bowling Green til Nashville. Hvis dette ikke ble oppnådd, etter hans mening, måtte de forsvare Donalson til siste mann, selv om det ville tilintetgjøre styrkene.
General Floyd svarte på Buckners analyse, og sa Johnstons styrker allerede var i Nashville. Buckner svarte da det ville være en massakre å la styrkene forsvare fortet uten noen hensikt, og at offiserer hadde et ansvar ovenfor sine menn å ikke sette liv på spill da situasjonen var håpløs. De hadde da en oppgave å forhandle frem de beste betingelser for kapitulasjon for dem.
Både Floyd og Pillow var enige i det.
Et vanlig krigsråd ville ha sluttet der, og kommanderende general hadde da bedt om papir og penn for å skrive til den kommanderende general på motsatt side. Men, nå hadde det seg slik dette var den første kapitulasjonen under krigen, og det var andre grunner utenfor krigsarenaen som gav mennene i krigsrådet tvilende tanker om en kapitulasjon.
For det første var det dette om å bli krigsfange, for sørstatshæren ble sett på som en opprørstyrke i øynene av den føderale myndighet. Hvordan ville de bli behandlet ? Dette gjalt alle som var tilstede.
Nå skulle dette bli løst, for Floyd sa han ville ta med seg så mange av sine soldater han kunne få plass til på to dampbåter. General Pillow bemerket det var to myndighetene i Washington mer enn gjerne ville ha tak i, var ham selv og Floyd.
Floyd hadde vært krigsminister under Buchanan administrasjonen, og var etterlyst av de føderale myndigheter. Floyd sa det var opptil hver enkelt å avgjøre hva de skulle gjøre. Buckner var enig, men han ville ikke stikke av, da han hadde ansvaret for sine menn og ville møte skjebnen med dem. Pillow ville dra. Floyd sa da til Buckner han nå var kommanderende ved fortet. Rett etter avsluttet krigsrådet sitt møte.
Floyd begynte med èn gang arbeidet for å klargjøre sin brigade for avgang, men det rare var alle utenom et regiment, var fra Virginia. Rett før morgengry ankom to dampbåter, og Floyd bordet båtene med sine regimenter og dro rett til Nashville. Det vi kan stille spørsmålstegn ved er hvordan han klarte å få i stand transporten sin på dette tidspunktet... .
Oberst Forrest var tilstede ved rådsmøtet, og da sluttkonklusjonen var lagt, uttrykte han promte han aldri ville eller kunne overgi sine styrker. Rett etter samlet han sine menn, og begav seg ut i nattemørket. Forrest og hans menn dukket opp i Nashville ikke mange dagene etter.
General Buckner, som hadde gjennom hele slaget opptådt med ære og forstand, beordret sine tropper til å innta defensive posisjoner og åpnet kommunikasjon med General Grant, der hans lakonisk krevde "betingelsesløs kapitulasjon" i hans svar til Buckner.
Slaget den 16.februar 1862
General Lew Wallaces 3dje Divisjon var på pletten tidlig denne morgen, og regimentene var på vei til å formes for et angrep på sørstathærens forvarsverker. Midt under denne forberedelsen hørtes en trompetists signaler fra byen Dover, og en prosessjon med et hvitt flagg var på vei til forpostene. Wallace sendte sin adjutant for å møte denne prosessjon .
Da adjutanten kom tilbake til Wallace, og sa han General Buckner hadde overgitt seg til Grant under natten. Buckner sendte melding om kaptulasjon til alle sine tropper, så ingen unødvendige tap av liv skulle oppstå.
General Wallace gav instruksjoner til sin divisjon om å innta forsvarsverkene, samle inn materiell og begynne organiseringen av krigsfangene.
Da General Wallace entret byen og ankom sørstatshærens hovedkvarter, fant han General Buckner med sin stab midt i frokosten. Buckner uttalte: " General Wallace, det er vel ikke nødvendig å introdusere disse gentelmen til Dem, da De er kjenner dem alle." Alle i staben reiste seg, og gikk frem en etter en og slaluterte. General Wallace ble da invitert til frokost, og takket "ja" til det. Frokosten bestod av maisbrød og kaffe, og en livlig samtale foregikk rundt bordet i over en og halv time. Da ankom plutselig General Grant og tok tavernaen i besittelse som et midlertidig hovedkvarter.
Senere denne morgen marsjerte hæren inn og okkuperte hele området.
Slaget ved Donalson var over.
Kilde: "Battles and Leaders of the Civil War
Slagfakta
Slaget ved Fort Donelson - Februar 13-16, 1862
Sted: Tennessee
Sørstatskommandør: John B. Floyd/Simon B. Buckner
Unionkommandør: Ulysses S. Grant
Antall soldater CSA: 21,000
Antall soldater USA: 27,000
Vinner: Union
Tapstall: 19,455
(2,832 USA og 16,623 CSA)
