Nordstatenes posisjon
Etter slaget ved Bull Run ble igjen vestre delene av Virginia hovedarena for begge parter.
Unionen hadde gjennom sine angrep og seire nå nesten kontroll over denne delen av staten, og truet viktige områder for Sørstatene. Etter fadesen ved Bull Run, ble nå Major General George B. McClellan beordret til å ta kommandoen for alle Unionstyrkene, og overlot styringen av denne delen av staten til sin nestkommanderende Rosencrans.
En viktig observasjon av situasjonen nå, var Unionen gikk fra å være den angripene part til å bli den defensive part. Strategisk og taktisk hadde styrkene ikke ligget på latsiden siden slaget ved Rich Mountains, men fortifisert viktige overganger og knutepunkt, noe sørstatstyrkene skulle få føle på kroppen de neste månedene.
R.E Lee`s Cheat Mountain kampanje - forspillet
NB:Denne kampanjen var Lees første inntog på krigsarenaen under borgerkrigen.
Fra Konføderasjonens side ble nå strategen fra Bull Run, General R.E Lee, nå beordret til å ta kommandoen over styrkene i denne delen av staten og ta igjen "det tapte" for de siste månedene. General Johnston fikk først tilbudet, men takket nei til det.
Det er på sin plass å skrive litt om omstendighetene rundt organiseringen i kommandostrukturen innen Konføderasjonen på denne tiden, for den hadde direkte innvirkning på forløpet i denne høstkampanjen.
Fra opprettelsen av Konføderasjonen, så hadde President Davis gitt ordre og samtykke til to tidligere guvenører om å opprette sine respektive militiaer i området, nemlig Henry Wise og John B.Floyd. Begge gjorde dette, men problemet som Davis ikke helt hadde oversikt over, var at disse to var tidligere kamphaner fra den politiske arena og mislikte hverandre sterkt. Dette skulle føre til kaos siden det ikke var opprettet en sentral kommando i området, og gjorde begge hærer til selvstendige enheter.
På toppen av dette, gav han heller ikke Lee en direkte kommando over dem da han ble beordret til å ta styring over situasjonen. Dette skulle vise seg å få fatale følger. Lee var heller ikke ordinert som en ren general, noe som også kompliserte det hele kommandomessig.
Like før Bull Run hadde Lee sendt Brig.general Loring med en styrke for å støtte de uavhenige avdelingene i West Virginia etter Garnetts fiasko ved Rich Mountains, og det var nå denne avdelingen Lee kom til først og som skulle være spydspiss for kampanjen.
Lee hadde også problemer personlig med Loring, da Loring på sitt vis var i grad høyre på rangstigen. Dette endret seg da Lee ble i slutten av august en fullverdig general, men som kompliserte ytterligere forberedelsene til kampanjen. I steden for å hengi seg til det strategiske ved kampanjen, gikk nå Lee med full styrke inn for det operative. Han var overalt i området og kartla terrenget, noe som tok over en måned. Imens dette pågikk holdt Floyd og Wise på med sine intriger og verdifulle initativer rant ut i sanden i deres områder. På Unionsiden, så forsterket innspillene til Wise og Floyd deres fortifikasjoner på nøkkelpunkter der de visste sørstatshærene måtte igjennom.
Surringen på sørstatssiden forsterket folks antipati mot Richmonds håndtering, og blandt folk med unionsympatier ble det fremmet et ønske å danne en egen stat løsrevet fra Virginia. Et allment valg skulle holdes 24.oktober,så det begynte å haste med å få en framgang krigsmessig for Konføderasjonen.
Selve slaget eller kampanjen
Planene for kampanjen var satt at den skulle begynne den 12.sept, og Lee`s plan var å angripe to steder samtidig, nemlig Unionen`s sentra ved Cheat Mountains og ved byen Elkwater. Lee gav selve "start-angrepet" til den minst runtinerte offiseren i avdelingen, nemlig til en oberst Rust.
Planen til Lee gikk utpå at Rust`s brigade skulle utflankere unionstyrkene ved Cheat Mountain og dra deres oppmerksomhet fra selve angrepene på garnisonen ved Cheat Mountain og Elkwater. Lee hadde til disposisjon 6 brigader hvorav en var Rusts, to skulle angripe direkte garnisonen ved fjellet, to andre skulle angripe byen Elwater, men den siste brigade skulle under angrepet på byen prøve å komme seg på baksiden av fronten under angrepet.
Planen var genial, og den hadde gått som planlagt hvis det hadde vært erfarende og kamptrente tropper. Det var ikke akkurat styrkene Lee kommanderte på dette tidspunktet. I tillegg hadde det den siste måneden regnet og regnet, samt den 14.aug falt snø i området. Dette hadde demoralisert styrken og gjort en 1/3-del syke. Ikke akkurat det beste grunnlaget for en styrke i en angrepsposisjon.
Alle brigadene satte seg i bevegelse natten til den 12.sept, og ved et under kom faktisk alle brigadene til sine posisjoner uoppdaget av unionstyrkene før dagslyset satte inn. Alle ventet nå på Rusts angrep på sin flanke. Rust`s styrker hadde faktisk overrumplet noen unionforposter, og tatt disse til fange.
Under avhør av disse viste unionsoldatene seg å være ganske så slue, og de klarte å overbevise Rust om at de var ekstremt mange flere enn hva de egentlig var. Etter Rusts egen observasjon virket alt andeledes enn forespeilet, så han bestemte seg for å avlyse hele angrepet på egen hånd og trakk seg tilbake uten å informere sine overordnede.
På de andre frontavsnittene ventet og ventet de på hans angrep som jo ikke kom. Kl.10 på formiddagen kunne ikke Lee vente lenger, så han satte de andre brigadene i aksjon etter planen. Nå skulle nattens marsj, uerfarende offiserer og dårlig kommunikasjon sette en effektiv stopper for angrepet, noe som gjorde at unionstyrkene lett kunne avvise hvert angrep som kom, da ingen angrep var koordinert.
Etter kort tid bestemte Lee å trekke seg tilbake p.g.a tapstall og forsyninger. Hans plan hadde feilet.
Lee hadde ikke gitt opp enda, og mente Floyd og Wises posisjoner kunne gi et posivit utfall. Men, som skrevet ovenfor, så holdt disse på med sin interne stridigheter. Nå fikk Lee litt hjelp, da et telegram fra Richmond gav ordre til Wise å underordne seg Floyds kommando. Dette gjorde Wise etter å ha rådført seg med Lee.
Nå skulle regn influere på situasjonen på begge sider.
Unionstyrkene måtte dra seg tilbake da elver gikk over sine bredder og kuttet forsyningslinjene. For sørstatstyrkene gjorde oversvømmelser til at styrkene ble delt, og gjorde det umulig å forfølge styrken. Da regnet stoppet og elver kom tilbake til det normale, ble sørstatshæren overrasket over å bli angrepet av unionstyrker ved Cheat Mountains. Disse angrepene gjorde inntrykk på Lee, og det ble helt frem til 30.okt små konfrontasjoner mellom begge hærene uten at den ene eller den andre hadde noen fremgang.
Den 30.oktober 1861 dro Greneral Lee fra West-Virginia, og Cheat Mountain-kampanjen var over.
Utover i november var det små konfrontasjoner mellom Floyd og Rosencrans, men det hele ebbet ut i at Unionen hadde fått et enda bedre grep om West-Virginia, mens Konføderasjonen befestet sine posisjoner ved inngangen til Shenandoah Vally.
Etterspill for Konføderasjonen
Kampanjen svertet både Lees omdømme blandt folk i sørstatene, og viste svakheter i organiseringen innen sørstatshæren. Erfaringene som de fikk under denne tiden skulle vise seg å bære frukter under de senere år av krigen, da hæren ble organisert etter et annet mønster. For Lee personlig gav nok disse erfaringene grunnlaget for hans suksess året etter, da de ikke ble repetert. Han sørget for å ha kompetente folk rundt seg som forstod hans strategier og planer.
Etterspill for Nordstatene
For unionens del ble høsten en begynnelse på en defensiv strategi som skulle vare helt til en viss Grant og Sherman kom på banen. Unionen var i sjokktilstand etter tapet ved Bull Run, og tok fra dem initativet i krigen.
Galt uttrykk
"Slaget ved Cheat Mountains" er kanskje et galt uttrykk å bruke, for det som skjedde mellom hærene kan i beste fall kalles en serie streifninger under en gitt tidsperiode sett med hele krigens perspektiv.
Resultat
For både Lee og Konføderasjonen ble høsten 1861 en fiasko. For Unionen ble den også en fiasko på en måte, men de hadde holdt sine posisjoner og ikke mistet grund til fienden.
