Borgerkrigen skulle bli en arena for raske opprykk til maktens høye tider, og noen av disse menn skulle virkelig sette sine spor i amerikansk historie.
Flesteparten av de som skulle gjøre stor suksess kom fra det ikke ukjente militærakademiet West Point. Nå skulle det vise seg det ikke var de som i sine årskull var de beste som skulle bli store ledere, men heller de i andre enden av skalaen. Det beviser kanskje dette med forskjellen mellom skole og det virkelige liv har en viss grad av riktighet. Uansett, var det personens indre og ytre kavaliteter som skulle bli avgjørende i de fleste tilfeller.
Av de kjente generaler, så var det èn som til de grader skulle bevise dette, og hans navn var Thomas Jonathan Jackson.
Thomas Jonathan Jackson - General-løytenant - Army of Northern Virginia
Thomas Jonathan Jackson ble født 21.januar 1824 i Clarksburg, Virginia, nå West-Virginia. Jackson var på ingen måte forutsett en karriere i det hele tatt. Hans foreldre døde kort tid etter hans fødsel. Hans far avled da han var to år, og hans mor gikk bort ved 7 års alder. Slekt og venner av familien skulle bli hans redning den første tiden, og helt til en ungkar i familien tok han under sine vinger, levde Jackson et omflakkende tilværelse rundt om i familien. Ungkaren var Cummins Jackson, og han var Jacksons onkel. Jackson og onkelen bodde på en bondegård ute i villmarken, langt fra folk og fe, og det var her han skulle få næring til sin kommende utholdenhet og stahet.
Før sin tid ute i villmarken fikk han undervisning og utdannelse i gode skoler, og var av natur en gutt født med vinnerinstinkt. Hos onkel Cummins fikk han sin ridetrening, og ble en ekspert på hesteryggen. Vågalitet og pågangsmot var hans varemerke.
I 1842, i en alder av 18 år, ble han antatt til West Point, og hadde ikke akkurat hatt den beste forutsetningen for å lykkes med sine studier, men ved stahet og pågangsmot greide han skolen, til beundring og aktelse fra hans lærere. Han ble uteksaminert fra skolen i 1846, i en alder av 22, og ble sendt til å gjøre tjeneste ved 1st Artillery med rang som Fenrik. Han gjorde seg bemerket og deltok i de fleste slag under krigen i Mexico, fra Vera Cruz til Mexico City. Han ble ofte berømmet for sin presentasjon og gallanteri under slag, og fikk sin midlertidige majorgrad etter et vågalt angrep ved stormingen av Chapultepec.
Hans kjente religiøse karakter som skulle følge ham gjennom hans militære karriere, begynte nettop under krigen i Mexico, da særlig under hans opphold i Mexico City. Da var han veldig orientert mot og på søken etter religiøse svar. Hans kone, i hans memoarer, mener det hele begynte med hans kommandant i 1st Artillery, Oberst Francis Taylor som hadde begynt å snakke med Jackson om personlig religiøsitet. Jackson som opptil da ikke hadde noen laster, og som hadde levd etter høye moralske regler, begynte nå å ta over seg sin forsømmelse i plikt ovenfor kirken. Han ble frenetisk opptatt av å lese Bibelen, og ble i 1851 medlem av den Presbyrianske kirke.
Hans merkverdige hengivenhet til vane, og ufortrødende tro i sannheten om troen, var, innrømmet mange, hans store fundament i utviklingen av hans karakter, og til hans fantastiske suksess på slagmarken.
I 1848 var Jacksons avdeling stasjonert ved Fort Hamilton, og der ble han i to år til han ble overført til Fort Meade i Florida. Fra denne posten ble han valgt til å ta sete ved Virginia Military Institute i Lexington i 1851. Der ble han værende og innleverte sin avskjedssøknad til U.S Army samme år. På VMI var han professor i artilleritaktikk, og underviste der til hans fantastiske karriere begynte da borgerkrigen startet.
To år senere, i 1853, giftet han seg med Frøken Eleanor, datter av prost Dr. Junkin, president ved Washington College. Frøken Eleanor levde dessverre litt under et år etter giftemålet. Det skulle gå 3 år før Jackson giftet seg igjen. Det skjedde den 16.juli 1857 med Frøken Mary Anna, datter av prost Dr. H.R Morrison av Nord-Carolina, en fremragende pedagog. Hans andre døtre skulle også gifte seg med fremtredende personer som General D.H Hill, General Rufus Barringer og Høyesterettdommer A.C Avery.
Under året 1859-60, ble Jacksons kadetter kalt ut under John Browns overtagelse og opprør ved arsenalet i Harper`s Ferry. Under presidentvalget i 1860, stemte Jackson på Breckenbridge og for bevaring av unionen. Jackson var heller ikke noe særlig for slaveri, og hilste høflig på slaver når han gikk forbi dem i Lexington, noe som var uhørt på denne tiden. Det var ikke før Virginia meldte seg ut, og Guvenør Letcher utstedte ordre til Virginia Military Institute om å stille til forsvar av staten, da Major Jackson og hans kadetter visste hvilken side de skulle kjempe for.
Jackson besatte arsenalet ved Harper`s Ferry og hadde mindre andre konfrontasjoner under april 1861, men det var ikke før 1ste slaget ved Bull Run/Manassas hans berømmelse skulle begynne. Under unionenstykenes voldsomme angrep ved Matthew`s Hus, gjorde at sørstatsstyrkene måtte trekke seg tilbake til Henry`s Hus lengre bakenfor. Der var Jackson med sin brigade, og var siste linje før et føderalt gjennombrudd kunne oppnåes. I et kritisk øyeblikk skrek Jackson til sine menn: " Vi vil gi dem bayonetten !", og da union-troppene gikk til massivt angrep på hans styrke, holdt Jackson`s menn roen og bar angrepet brilliant. Da utbrøt General Bee på lengre avstand til sine soldater. " Se ! Der står Jackson som en steinmur ( stonewall )!". Fra da av, fikk Jackson kallenavnet "Stonewall". I motangrepet som kom fra Jackson under samme tid, ble det berømte "Rebel hylet" hørt for første gang og skremte vannet av motstanderen. Noe det skulle gjøre mange ganger etterpå også.
Jackson ble Brigader- General den 17.juni 1861, og ble forfremmet til Generalmajor i oktober samme år og fikk kommandoen av Vally-distriktet, noe han tok fatt på i november. Med en liten styrke begynte han av alle ting på denne tiden, en serie vågale angrep i denne store Virginiadalen.
I sin vårkampanje 1862, etter konsultasjoner med General Joseph E. Johnston, gikk ham til angrep på fienden ved Kernstown den 23.mars. Dette skulle bli hans eneste tilbakeslag under sin krigføring, men selv etter dette nederlaget fikk Jackson en liten seier, for unionstyrkene måtte tilkalle forsterkninger som egentlig var tiltenkt McClellan og hans kampanje mot Richmond.
Neste slag var ved McDowell, der Jackson vant en overveldende seier over Frèmont. Den nå berømte og myteomspunnende mann gikk nå til amgrep på Banks ved Front Royal, slo han igjen ved Newtown, noe som til slutt oppløste hele hans armè. Etter dette stod neste på tur, og det skulle bli Shields, som også ble slått grundig. Etter en måneds intens kamp kunne Jackson konstatere han hadde banket vettet ut av de styrker som var sendt for å "knuse ham". Under denne tiden hadde han hatt 5 slag mot 3 forskjellige hærenheter, og underlagt seg 400 miles med marsj for å overse og kartlegge slagfeltene.
| Vite mer om slaget ? | |
| Les tidslinjen i slaget | Les Jacksons rapport |
Etter denne brilliante kampanjen for Konfederasjonen, dro Jackson tilbake til Lee i Richmond, akkurat tidsnok til å slå til mot McClellans flanke ved slaget ved Cold Harbor,og bidro mye til unionens tap i "Syvdagerslaget" rundt omkring Richmond. I kampanjen mot Pope, som Lee konsentrerte seg om etter å ha slått McClellan, ble Jackson sendt på en manøver som passet hans genialitet, nemlig å ta Manassas Junction, og holdt Pope stangen helt til 2dre slaget ved Bull Run/Manassas ble en realitet den 30.august 1862. Dette slaget skulle ta fra Pope all ære han hadde oppnådd gjennom karrieren gjennom et knusende nederlag.
I Maryland-kampanjen som fulgte, skulle Jackson igjen ta og besette Harpers Ferry den 15.september. Dette resulterte i 11.500 fanger, og en enorm mengde med våpen,ammunisjon og forsyninger. Alt dette skjedde like før slaget ved Sharpsburg (Anteitam), hvor han også var med å slåss og var en viktig brikke i et kritisk øyeblikk.
Forfremmelsen til General-Løytenant fikk han den 10.oktober i 1862. Ved slaget ved Fredricksburg den 13.desember, holdt Jackson høyre flanke mot unionens angrep. Den forferdelige nedslaktingen og nederlaget i slaget for unionen resulterte i Burnsides resignasjon og omorganiseringen av hele hæren under General Hooker i 1863.
Etter nøysommelig forberedelser avanserte Hooker sin nyorganiserte arme mot Lee ved Chancellorsville, men Lee omgjorde alle tiltenkte planer Hooker hadde ved sende Jackson til å finne hans høyre flanke og knuse all motstand. Denne brilliante manøver var godt i gang og på vei til å lykkes,da Jackson, som nettopp hadde ridd igjennom sine egne linjer for å ta en personlig inspeksjon av situasjonen, ble skutt på og dødelig såret av sine egene styrker. De hadde trodd det var en unionpatrulje som kom ridende. Selve rosinen i pølsa i hva han og Lee hadde planlagt falt på General Stuart, hans nestkommanderende, å utføre neste dag. Angrepet som kom skulle bli selve spikeren for Hookers karriere, ble utført på en brilliant måte under mottoet "Husk Jackson !", og skulle gi unionen et av dets største nederlag gjennom historien.
General-Løytenant T. J "Stonewall" Jackson måtte amputere armen etter skuddene, og døde 8 dager ettter hendelsen, den 10.mai 1863. Da han døde sa Lee: " Jeg har mistet min høyre arm."
Jackson var ikke en mann Konføderasjonen kunne få erstattet, og hans kaliber skulle den nye nasjonen aldri få igjen. Hele sørstatene sørget over tapet av sin tapre sønn.
Etter krigen ble hans bedrifter studert fra alle himmelretninger i Nordstatene, og de sluttet aldri å undre og beundre denne eksentriske mann som ble holdt i høy aktelse rundt om i verden.
Jackson ble naturligvis gravlagt i Lexington hvor et stort monument ble reist i ærbødighet for å markere hans grav.
Inskripsjonen på monumentet er som følger:
"I århundrer vil menn komme til Lexington som et Mekka, og holde denne graven i aktelse, og med undring snakke om denne mann og hans bedrifter. Tiden vil høyne hans berømmelse - hans navn vil bli æret og husket for alltid."
Kilder :
"Who Was Who In The Civil War" av Stewart Sifakis
"Confederate Military History, Volume I"
