Borgerkrigen skulle bli en arena for raske opprykk til maktens høye tider, og noen av disse menn skulle virkelig sette sine spor i amerikansk historie.

Flesteparten av de som skulle gjøre stor suksess kom fra det ikke ukjente militærakademiet West Point. Nå skulle det vise seg det ikke var de som i sine årskull var de beste som skulle bli store ledere, men heller de i andre enden av skalaen. Det beviser kanskje dette med forskjellen mellom skole og det virkelige liv har en viss grad av riktighet. Uansett, var det personens indre og ytre kavaliteter som skulle bli avgjørende i de fleste tilfeller.

Av de kjente generaler, så var det èn som til de grader skulle bevise dette, og hans navn var Thomas Jonathan Jackson.

Thomas Jonathan Jackson - General-løytenant - Army of Northern Virginia

Thomas Jonathan Jackson ble født 21.januar 1824 i Clarksburg, Virginia, nå West-Virginia. Jackson var på ingen måte forutsett en karriere i det hele tatt. Hans foreldre døde kort tid etter hans fødsel. Hans far avled da han var to år, og hans mor gikk bort ved 7 års alder. Slekt og venner av familien skulle bli hans redning den første tiden, og helt til en ungkar i familien tok han under sine vinger, levde Jackson et omflakkende tilværelse rundt om i familien. Ungkaren var Cummins Jackson, og han var Jacksons onkel. Jackson og onkelen bodde på en bondegård ute i villmarken, langt fra folk og fe, og det var her han skulle få næring til sin kommende utholdenhet og stahet.
Før sin tid ute i villmarken fikk han undervisning og utdannelse i gode skoler, og var av natur en gutt født med vinnerinstinkt. Hos onkel Cummins fikk han sin ridetrening, og ble en ekspert på hesteryggen. Vågalitet og pågangsmot var hans varemerke.

I 1842, i en alder av 18 år, ble han antatt til West Point, og hadde ikke akkurat hatt den beste forutsetningen for å lykkes med sine studier, men ved stahet og pågangsmot greide han skolen, til beundring og aktelse fra hans lærere. Han ble uteksaminert fra skolen i 1846, i en alder av 22, og ble sendt til å gjøre tjeneste ved 1st Artillery med rang som Fenrik. Han gjorde seg bemerket og deltok i de fleste slag under krigen i Mexico, fra Vera Cruz til Mexico City. Han ble ofte berømmet for sin presentasjon og gallanteri under slag, og fikk sin midlertidige majorgrad etter et vågalt angrep ved stormingen av Chapultepec.

Hans kjente religiøse karakter som skulle følge ham gjennom hans militære karriere, begynte nettop under krigen i Mexico, da særlig under hans opphold i Mexico City. Da var han veldig orientert mot og på søken etter religiøse svar. Hans kone, i hans memoarer, mener det hele begynte med hans kommandant i 1st Artillery, Oberst Francis Taylor som hadde begynt å snakke med Jackson om personlig religiøsitet. Jackson som opptil da ikke hadde noen laster, og som hadde levd etter høye moralske regler, begynte nå å ta over seg sin forsømmelse i plikt ovenfor kirken. Han ble frenetisk opptatt av å lese Bibelen, og ble i 1851 medlem av den Presbyrianske kirke.

Hans merkverdige hengivenhet til vane, og ufortrødende tro i sannheten om troen, var, innrømmet mange, hans store fundament i utviklingen av hans karakter, og til hans fantastiske suksess på slagmarken.

I 1848 var Jacksons avdeling stasjonert ved Fort Hamilton, og der ble han i to år til han ble overført til Fort Meade i Florida. Fra denne posten ble han valgt til å ta sete ved Virginia Military Institute i Lexington i 1851. Der ble han værende og innleverte sin avskjedssøknad til U.S Army samme år. På VMI var han professor i artilleritaktikk, og underviste der til hans fantastiske karriere begynte da borgerkrigen startet.

To år senere, i 1853, giftet han seg med Frøken Eleanor, datter av prost Dr. Junkin, president ved Washington College. Frøken Eleanor levde dessverre litt under et år etter giftemålet. Det skulle gå 3 år før Jackson giftet seg igjen. Det skjedde den 16.juli 1857 med Frøken Mary Anna, datter av prost Dr. H.R Morrison av Nord-Carolina, en fremragende pedagog. Hans andre døtre skulle også gifte seg med fremtredende personer som General D.H Hill, General Rufus Barringer og Høyesterettdommer A.C Avery.

Under året 1859-60, ble Jacksons kadetter kalt ut under John Browns overtagelse og opprør ved arsenalet i Harper`s Ferry. Under presidentvalget i 1860, stemte Jackson på Breckenbridge og for bevaring av unionen. Jackson var heller ikke noe særlig for slaveri, og hilste høflig på slaver når han gikk forbi dem i Lexington, noe som var uhørt på denne tiden. Det var ikke før Virginia meldte seg ut, og Guvenør Letcher utstedte ordre til Virginia Military Institute om å stille til forsvar av staten, da Major Jackson og hans kadetter visste hvilken side de skulle kjempe for.

Jackson besatte arsenalet ved Harper`s Ferry og hadde mindre andre konfrontasjoner under april 1861, men det var ikke før 1ste slaget ved Bull Run/Manassas hans berømmelse skulle begynne. Under unionenstykenes voldsomme angrep ved Matthew`s Hus, gjorde at sørstatsstyrkene måtte trekke seg tilbake til Henry`s Hus lengre bakenfor. Der var Jackson med sin brigade, og var siste linje før et føderalt gjennombrudd kunne oppnåes. I et kritisk øyeblikk skrek Jackson til sine menn: " Vi vil gi dem bayonetten !", og da union-troppene gikk til massivt angrep på hans styrke, holdt Jackson`s menn roen og bar angrepet brilliant. Da utbrøt General Bee på lengre avstand til sine soldater. " Se ! Der står Jackson som en steinmur ( stonewall )!". Fra da av, fikk Jackson kallenavnet "Stonewall". I motangrepet som kom fra Jackson under samme tid, ble det berømte "Rebel hylet" hørt for første gang og skremte vannet av motstanderen. Noe det skulle gjøre mange ganger etterpå også.

Jackson ble Brigader- General den 17.juni 1861, og ble forfremmet til Generalmajor i oktober samme år og fikk kommandoen av Vally-distriktet, noe han tok fatt på i november. Med en liten styrke begynte han av alle ting på denne tiden, en serie vågale angrep i denne store Virginiadalen.

I sin vårkampanje 1862, etter konsultasjoner med General Joseph E. Johnston, gikk ham til angrep på fienden ved Kernstown den 23.mars. Dette skulle bli hans eneste tilbakeslag under sin krigføring, men selv etter dette nederlaget fikk Jackson en liten seier, for unionstyrkene måtte tilkalle forsterkninger som egentlig var tiltenkt McClellan og hans kampanje mot Richmond.

Neste slag var ved McDowell, der Jackson vant en overveldende seier over Frèmont. Den nå berømte og myteomspunnende mann gikk nå til amgrep på Banks ved Front Royal, slo han igjen ved Newtown, noe som til slutt oppløste hele hans armè. Etter dette stod neste på tur, og det skulle bli Shields, som også ble slått grundig. Etter en måneds intens kamp kunne Jackson konstatere han hadde banket vettet ut av de styrker som var sendt for å "knuse ham". Under denne tiden hadde han hatt 5 slag mot 3 forskjellige hærenheter, og underlagt seg 400 miles med marsj for å overse og kartlegge slagfeltene.


"Jackson Is With You !" - Cedar Mountain, August 1862
- Malt av ©Don Troiani-, 
www.historicalartprints.com 

Vite mer om slaget ?
Les tidslinjen i slaget Les Jacksons rapport

Etter denne brilliante kampanjen for Konfederasjonen, dro Jackson tilbake til Lee i Richmond, akkurat tidsnok til å slå til mot McClellans flanke ved slaget ved Cold Harbor,og bidro mye til unionens tap i "Syvdagerslaget" rundt omkring Richmond. I kampanjen mot Pope, som Lee konsentrerte seg om etter å ha slått McClellan, ble Jackson sendt på en manøver som passet hans genialitet, nemlig å ta Manassas Junction, og holdt Pope stangen helt til 2dre slaget ved Bull Run/Manassas ble en realitet den 30.august 1862. Dette slaget skulle ta fra Pope all ære han hadde oppnådd gjennom karrieren gjennom et knusende nederlag.

I Maryland-kampanjen som fulgte, skulle Jackson igjen ta og besette Harpers Ferry den 15.september. Dette resulterte i 11.500 fanger, og en enorm mengde med våpen,ammunisjon og forsyninger. Alt dette skjedde like før slaget ved Sharpsburg (Anteitam), hvor han også var med å slåss og var en viktig brikke i et kritisk øyeblikk.

Forfremmelsen til General-Løytenant fikk han den 10.oktober i 1862. Ved slaget ved Fredricksburg den 13.desember, holdt Jackson høyre flanke mot unionens angrep. Den forferdelige nedslaktingen og nederlaget i slaget for unionen resulterte i Burnsides resignasjon og omorganiseringen av hele hæren under General Hooker i 1863.

Etter nøysommelig forberedelser avanserte Hooker sin nyorganiserte arme mot Lee ved Chancellorsville, men Lee omgjorde alle tiltenkte planer Hooker hadde ved sende Jackson til å finne hans høyre flanke og knuse all motstand. Denne brilliante manøver var godt i gang og på vei til å lykkes,da Jackson, som nettopp hadde ridd igjennom sine egne linjer for å ta en personlig inspeksjon av situasjonen, ble skutt på og dødelig såret av sine egene styrker. De hadde trodd det var en unionpatrulje som kom ridende. Selve rosinen i pølsa i hva han og Lee hadde planlagt falt på General Stuart, hans nestkommanderende, å utføre neste dag. Angrepet som kom skulle bli selve spikeren for Hookers karriere, ble utført på en brilliant måte under mottoet "Husk Jackson !", og skulle gi unionen et av dets største nederlag gjennom historien.

General-Løytenant T. J "Stonewall" Jackson måtte amputere armen etter skuddene, og døde 8 dager ettter hendelsen, den 10.mai 1863. Da han døde sa Lee: " Jeg har mistet min høyre arm."

Jackson var ikke en mann Konføderasjonen kunne få erstattet, og hans kaliber skulle den nye nasjonen aldri få igjen. Hele sørstatene sørget over tapet av sin tapre sønn.

Etter krigen ble hans bedrifter studert fra alle himmelretninger i Nordstatene, og de sluttet aldri å undre og beundre denne eksentriske mann som ble holdt i høy aktelse rundt om i verden.

Jackson ble naturligvis gravlagt i Lexington hvor et stort monument ble reist i ærbødighet for å markere hans grav. 

Inskripsjonen på monumentet er som følger:
"I århundrer vil menn komme til Lexington som et Mekka, og holde denne graven i aktelse, og med undring snakke om denne mann og hans bedrifter. Tiden vil høyne hans berømmelse - hans navn vil bli æret og husket for alltid."

Kilder : 
"Who Was Who In The Civil War" av Stewart Sifakis
"Confederate Military History, Volume I"

Borgerkrigen skulle bli en arena for raske opprykk til maktens høye tider, og noen av disse menn skulle virkelig sette sine spor i amerikansk historie.

Flesteparten av de som skulle gjøre stor suksess kom fra det ikke ukjente militærakademiet West Point. Nå skulle det vise seg det ikke var de som i sine årskull var de beste som skulle bli store ledere, men heller de i andre enden av skalaen. Det beviser kanskje dette med forskjellen mellom skole og det virkelige liv har en viss grad av riktighet. Uansett, var det personens indre og ytre kavaliteter som skulle bli avgjørende i de fleste tilfeller.

James Longstreet - General-Løytenant - Army of Northern Virginia

James Longstreet Jr. kom til verden i Edgefield distriket, Sør- Carolina, 8.januar 1821, sønn av James Longstreet, bonde,opprinnelig fra New Jersey.
Faren gav ham kallenavnet "Pete", for han syntes sønnen var både "robust og troverdig". Longstreet skulle såvisst leve opp til navnet, og det ble hengende ved Longstreet resten av han liv.

I rekken av James Longstreet Jr. forfedre finner vi Marshall Dent, som var Høyesterettsdommer John Marshalls fetter. Longstreets bestefar var William Longstreet, den første som brukte damp som energi. Den første båt som gikk på damp, så sitt lys på Savannah elven, nær Augusta,Georgia, i 1787.

Longstreet ble værende i Augusta,Georgia til 12 års alder, da hans far døde, og hans mor flyttet familien til Somerville, Alabama.

Det var fra denne staten han ble oppnevnt da han kom til West Point i 1838.
Han ble uteksaminert der i 1842 med rang som Fenrik, og fikk tjeneste ved Jefferson Barracks,Mo i 4de Infanteri. Året etter fikk han delt kommando over enheten med en ikke ukjent Fenrik U.S Grant, og det var Longstreet som introduserte Grant til hans fremtidige kone, Julia Dent .

I 1844 dro han til Louisiana og ble innrullert i General Taylors hær som var plassert der. I 1845 ble han promotert til Løytenant i 8de Infantri som var stasjonert ved St.Augustine i Florida. Samme år ble han kalt tilbake til General Taylors hær som var da i Texas.

Under krigen i Mexico deltok han i de fleste slag under denne konflikten: ved Palo Alto, Resaca de la Palma, Monterey, Vera Cruz, Cerro Gordo, San Antonio, Churubusco, og Molino del Rey, Under denne kampanjen ble han promotert til midlertidige grader som kaptein og major. Ved Chapultepec ble han hardt skadet.

Han ble permanent forfremmet til Kaptein i 1852, og i 1858 ble han forfremmet til Major, og var da lønningsansvarlig ved garisonen i Albuquerque, New Mexico.

Den 1.juni 1861 innleverte han sin avskjedsøknad i U.S Army, og dro til Richmond for å gjøre tjeneste i CSA. Han hadde ingen søken etter berømmelse, og søkte stilling i lønningsavdelingen i Richmond da han ankom sørstatenes hovedstad. I steden fikk han rang som Brigader- General, og fikk beskjed om å melde seg for General P.T.G Beauregard i Manassas. Der fikk han ansvaret for 1te,11te og 17de Virginia, og oppdraget var å vokte Blackburns Ford. Longstreet skulle bli den første til å kjempe mot union-styrker under slaget ved Bull Run. Det skjedde den 18.juli 1861.

Longstreets rang og ansvar under krigen

  • 1861 - Brigder-General
  • 1861 - Major-General, 1st Corps, Army of the Potomac
  • 1861 til 1865 - Major-General/General-Løytenant,
    1st Corps, Army of the Northern Virginia
  • 1862 - General-Løytenant, Department of Virginia og North Carolina
  • 1863 - General-Løytenant, Korpskommandør, Army of Tennessee
  • 1864 - General-Løytenant, Department of East Tennessee

Den 17.oktober 1861 fikk han rang som Major- General, og fikk da ansvaret for en hel divisjon under General Johnson. Under slaget ved Williamsburg skulle han befeste og skape sitt rykte som "robust og troverdig" blandt sine menn, da han regjerte hele slagfeltet under denne konfrontasjonen.

Han hadde kommandoen over høyre flanke av hæren ved Richmond under todagerslaget ved Seven Pines. Han hadde kommandoen over sin egen og A.P Hills divisjoner, under Robert E Lee, i de suksessrike slagene ved Gaines Mills og Fraysers Farm. Han forberedte seg for en flankemanøver mot unionstyrker ved Malvern Hill, da serien av slag endte ved den sikre tilbaketrekningen av McClellan til James elven. Etter å ha fulgt den tilbaktrekkende fienden til Harrisons Landing, tok han på oppgaven som korpskommandør for 1ste Korps i Army of the Northern Virginia. "Stonewall" Jackson fikk ansvaret for 2dre Korps. Jackson masjerte mot Pope i nordre deler av Virginia, og Longstreet fulgte etter. Mens Jackson flankerte fienden fra sterke posisjoner ved Rappahannock, gikk Longstreet til angrep på forskjellige punkter ved elven, og fikk til slutt et gjennombrudd ved Thorough - fare Gap, noe som var sterk medvirkende til Popes knusende nederlag.

I Marlyland-kampanjen forflyttet hans divisjon seg fra Frederick til Hagerstown. Deler av hans styrke holdt South Mountain-passene, mens Jackson okkuperte Harper`s Ferry, og ved Sharpsburg (Anteitam) vant han erkjennelse for standhaftighet og heroisk innsats.

Her dirigerer Longstreet sin stab som må plutselig bli artillerister, da selve batterimannskapet har blitt drept under slaget ved Antietam. ( Sharpsburg )


" Longstreet Battery " - Malt av ©Don Troiani, 
www.historicalartprints.com

Den 9.oktober 1862 ble Longstreet forfremmet til General-Løytenant. 
Ved Fredricksburg var kampene på venstre flanke, inkludert det heroiske forsvaret av Marye's Hill, under hans oppsyn. På våren 1863 kjempet han med deler av sin styrke ved Suffolk i Virginia, men returnerte til Lee ved Fredricksburg etter slaget ved Chancellorsville da Jackson ble dødelig såret.

Det ble bestemt etter denne krisen å lage en avledningsmanøver med en kampanje i Pennsylvania, og i henholdt til planen, flyttet Longstreet sitt hovedkvarter til Chambersburg, Pennsylvania, for deretter å forflytte seg til Gettysburg, der han kom frem på ettermiddagen den første dagen i slaget.
General Lee hadde hatt lykke med seg så langt, og bestemte seg for å fortsette slaget i fronten av unionlinjene. Longstreets tropper,som nå hadde ankommet, deltok aktivt på slagets andre dag. På den tredje dagen, under ordre fra Lee, gikk Pickett's divisjon, forsterket med Pettigrew og Trimbles styrker, til et minneverdig angrep på unionposisjoner ved Cemetery Hill. Dette angrepet skulle bli kjent som "Pickett's Charge".

Etter tapet ved Gettysburg, gjorde hæren en taktisk retrett til Virginia. Longstreet, sammen med Hood og McLaws divisjoner, ble deretter sendt til General Bragg i nordlige Georgia. Der var han i kommando av venstre flanke i slaget ved Chickamauga der han knuste unionens høyre flanke, og ble, som D.H Hill skrev: " Selve organisatoren for vår seier på Konføderasjonens vegne, som Thomas var selve frelseren for hæren på motsatt side."

Etter at Rosencrans var låst inne ved Chattanooga, ble Longstreet beordret å ta byen Knoxville. Etter å masjert deler av november på veier fylt av slam, kunne han begynne sine angrep på byens forsvarsverk, da han plutselig ble informert om Braggs tap ved Chattanooga. Angrepet ved Knoxville ble avbrutt og ble en av Longstreets største nederlag.

Etter en tid ble han gjenforent med Army of Northern Virginia, like før kampene begynte i den berømte Wilderness-slaget, der han 6.mai fikk en enestående mulighet og ledet sine menn i et suksessrikt angrep som fremskuet det sikre tap for Grants hær. Da, under angrepets forvirring, en salve fra hans egene styrker såret ham og drepte hans favoritt brigade-kommandør, den gallante General Jenkins.

Gjennom størstedelen av beleiringen av Richmond og Petersburg (1864-65), kommanderte han Army of the Northern Virginia på nordre siden av James elven , og i forflyttingen til Appomattox, kommanderte han fremrykkingen og størstedelen av hæren. Han ble ved Lees side til krigens slutt.

Etter krigen var over, ble han fortalt av President Johnson, at han var en av tre som ikke fikk amnesti etter krigen. Dette ble det ingenting av, så han dro til New Orleans for å drive forretninger.

Under Grants president-periode ble han havnebestyrer i New Orleans, og etterpå skatteoppkrever og postmester. I 1880 ble han oppnevnt til U.S minister til Tyrkia ( i dag ambassadør), og under Persident James Garfield ble han U.S Marshal for staten Georgia. Denne staten skulle bli hans tilhold for resten av hans liv,og han bosatte seg i byen Gainsville. I 1897 ble han oppnevnt til Kommisjonær for U.S Railroad, noe han var frem til sin død. Han overlevde alle sine kampfeller, og ble den siste sørstatsgeneral som gikk bort. Han døde i 1904.

Et vinesbyrd om Longstreets betydning for Lee uttrykkes i et brev i 1866:

" Du må huske å hilse vennelig fra meg til Mrs.Longstreet og alle dine barn. Jeg har dessverre ikke hatt mulighet til å returnere hennes kompliment som hun gav meg. Jeg hadde, mens jeg var i Richmond, mange forespørsler etter deg, og fikk høre du har til hensikt å starte med forretninger i New Orleans. Hvis du blir like god kjøpmann som du var som soldat, skal jeg være veldig fornøyd. Ingen andre kan overgå deg, og ingen kan ønske deg mer suksess og lykke enn jeg. Min interesse og hengivenhet for deg vil aldri opphøre, og mine bønner inneholder alltid et godt ord for din fremtid."

Robert E. Lee,
19.januar 1866


Kilder : 
"Who Was Who In The Civil War" av Stewart Sifakis
"Confederate Military History, Volume I"

Fra dypet av den grå masse til en generals høye tinder

Borgerkrigen skulle bli en arena for raske opprykk til maktens høye tider, og noen av disse menn skulle virkelig sette sine spor i amerikansk historie.

Flesteparten av de som skulle gjøre stor suksess kom fra det ikke ukjente militærakademiet West Point. Nå skulle det vise seg det ikke var de som i sine årskull var de beste som skulle bli store ledere, men heller de i andre enden av skalaen. Det beviser kanskje dette med forskjellen mellom skole og det virkelige liv har en viss grad av riktighet. Uansett, var det personens indre og ytre kavaliteter som skulle bli avgjørende i de fleste tilfeller.

Av de kjente generaler, så var det èn før krigen som var sett på som eksemplarisk soldat og leder. Hans navn var Robert E. Lee.

Robert E.Lee - Kommanderende general CSA - hærfører og kommanderende Army of Northern Virginia 

Robert E. Lee var på mange måter èn som hadde fått pekt ut sin skjebne før han ble født. Hans far var igen ringere enn General "Light Horse" Harry Lee, en av de store legender fra Revolusjonen. Hans mor var Ann Hill Carter Lee, og det var hun som la grunnlaget for unge Roberts kommende kvaliteter og dyder gjennom oppveksten.

Robert E. Lee ble født ved Stratford, Virginia, den 19.januar 1807. Han gikk på skole i sin ungdom i Alexandria, og ble undervist der av en Mr. William B. Leary, en irsk lærer. Sin forbredelse for West Point fikk han av Mr. Benjamin Hallowell. og ble innrullert ved West Point, USA`s Nasjonale Militærakademi, i 1825. Han ble uteksaminert som nummer 2 i 1829 uten en eneste demeritt. Akkurat det siste her er det ingen hverken før eller etter ham som har oppnådd ved West Point. Dette er i seg selv nesten umulig å oppnå med de standarder som er lagt ved skolen.

Han giftet seg med Mary Custis, datter av Washington Parke Custis, og grand-datter av Martha Washington, ved Arlington, Virginia, 30.juni 1831. Han fikk syv barn : G. W. Custis, Mary, W. H. Fitzhugh, Annie, Agnes, Robert og Mildred. (Alle hans sønner skulle gjøre tjeneste under borgerkrigen.)

I og med sin nyvunnende status fikk han velge tjenestegren, og det skulle bli Ingeniør- korpset. Ved uteksaminering ble han Fenrik i Korpset, og og ble plassert til utføre ingeniøroppgaver ved militærakademiet og langs den amerikanske kyst.

  • 1834 - assistent til Sjefsingeniøren i Washington
  • 1835 - på oppdrag for å kartlegge grensene mellom Ohio og Michigan
  • 1836 - forfremmet til Løytenant
  • 1837 - kartlegge og bedre måter å navigere Mississippi elven.
  • 1838 - forfremmet til Kaptein
  • 1840 - militær ingeniør
  • 1842 - stasjonert ved Fort Hamilton, New York
  • 1844 - arbeidet ved "The board of visitors", West Point

I 1846 brøt krigen ut med Mexico om Texas. Kaptein Lee fikk tjeneste hos General Wool i begynnelsen av konflikten, men ble på en spesiell forespørsel overført til General Scott, kommanderende general for styrkene.

Da Scott landsatte 12,000 menn sør av Vera Cruz, etablerte Kaptein Lee styrkens kanonbatterier som skulle bli så effektive at de var en hovedårsak til overgivelsen av byen.

I fremrykkingen som fulgte, ble USA`s styrker stoppet av iherdig motstand fra Santa Anna ved Cerro Gordo. Her gjorde Lee en grundig rekonnosering av området, og i løpet av tre dager fikk han plassert kanonbatterier på steder der Santa Anna hadde bedømt utilgjengelige for kanoner å plasseres. Denne manøveren fra Lee gjorde USA`s hær i stand til å kontrollere selve slagfeltet, noe som førte til fullt kaos og tap for Santa Anna i slaget. 
I rapport til sin overordnede skrev General Scott : "Jeg må i hengivenhet og takk spesielt nevne Kaptein R. E. Lee,"og Lee ble på bakgrunn av dette forfremmet midlertidig til Major. 

Den neste scenen for militære operasjoner skulle bli Mexico Vally , og her fortsatte Major Lee å imponere med både kreativitet og stort mot. Ved en anledning som General Scott etterpå refererte til som: "den største styrke av fysisk og moralsk mot av en person gjort gjennom hele kampanjen". 
Det Scott refererte til var et av Lee`s angrep som brøt linjene til de mexicanske Contreras. Lee ble rett etterpå involvert i kampene ved Churubusco og Molino del Rey, noe som gav han midlertidig forfremmelse til Oberst-Løytentant. 

I stormingen av Chapultepec, en av de mest brilliante hendelsene under krigen, ble Lee hardt skadet, og ble nevnt av General Scott i hans offisielle rapport om slaget. Han ble oppnevnt til midlertidig Oberst etter dette. Etter Chapultepec, falt til slutt Mexico City og krigen var slutt.

I krigen i Mexico skulle Robert E.Lee møte og jobbe med mange av sine kampfeller og fiender under borgerkrigen: Grant, Meade, McClellan, Hancock, Sedgwick, Hooker, Burnside, Thomas, McDowell, A. S. Johnston, Beauregard, T. J. Jackson, Longstreet, Loring, Hunt, Magruder og Wilcox. Alle disse ble gode venner og hadde varm omtanke for Robert E.Lee. Alle høyere befal etter krigen priset Lee oppover skyene, og Lee ble en folkehelt i USA.
Den beste anmerkningen og anerkjennelse fikk han av General Scott "Vår suksess i Mexico var basert på kunnskapen, tapperheten og den ufortrødelige energi av Robert E. Lee."

Mellom 1846 til 1852 jobbet han ved hovedkvarteret til Ingeniør-korpset i Baltimore, og var fra 1852 til 1855 rektor ved West Point. I 1855 fikk han grad som Oberst-Løytenant, og ble overført til Second Cavalry under Oberst Albert Sidney Johnston. I denne enheten fantes det også endel kommende Konfødererte stjerner, nemlig Hardee, Thomas, VanDorn, Fitz Lee, Kirby Smith og Stoneman. Med dette regimentet skulle Lee gjøre hard grense-tjeneste i Texas, og krige mot indianere i årene 1856 til 1861. Et avbrudd ble det da han blir kalt inn av President Buchanan i 1859 for å slå ned et opprør i Harper`s Ferry som en John Brown hadde satt i gang.

Lee reiste igjen til sin avdeling i Texas etter å ha utført oppdraget, og ble der til han igjen ble innkalt til Washington av General-in-Cheif Winfield Scott den 1.mars 1861, kun 3 dager før Lincoln skulle ta ed som President.

Robert E.Lee ble da tilbudt stillingen som Øverstkommanderende for US Army. Lee svarte han ikke kunne ta opp våpen i en invasjon mot sørstatene.

Han innleverte da sin oppsigelse i US Army etter 36 års tjeneste, og returnerte til sin fødestat, Virginia. Den 23.april 1861 ( 5 dager etter utmeldingen av staten fra USA) ble Lee innkalt til delstatsforsamlingen i Virginia, og under en høytidelig sermoni ble Robert E. Lee Kommanderende General for Virginias styrker.

Han gikk på oppgaven med iver og engasjement på statens vegne. I mai 1861 ble han engasjert for oppgaver i West-Virginia. Denne oppgaven gikk ikke så bra for Lee, men det var ikke hans feil det gikk så galt som det gjorde. Det stod hans overordnede for. Litt av Lees stjerne hadde sunket, og folk begynte å kalle ham "Granny Lee" etter fiaskoen.

Vinteren 1861 var han sjef for områdene Georgia, South Carolina og Florida, Under disse månedene forbedret han fort og kartla fremtidige områder som kunne bli slagfelt.

Tidlig i 1862 ble han kalt inn til President Davis, og ble hans militære rådgiver for en stund. Under denne tiden fulgte han fiendens manøvre, bygget fortifikasjoner og la opp strategier.

Under Slaget ved Seven Pines samme år ble General J. E. Johnston alvorlig skadet. På samme tid var også nestkommanderene, General G. W. Smith, satt ut av spill p.g.a sykdom. President Davis måtte sende en erstatter, og hvem andre enn Lee var bedre kvalifisert til å ta oppgaven ? 
Det var starten på General Lee`s serie av suksesser på slagmarken, og som skulle gi nådestøtet for nordstatsgeneraler som McClellan, Pope, Burnside og Hooker.

Etter Slaget ved Gettysburg, men særlig fra begynnelsen av mai 1864, ble Lee tvunget å innta en defensiv strategi på slagarenaen. Dette skulle bli begynnelsen på slutten for Konføderasjonen. I nesten et år klarte han holde stand mot overmakten, men måtte overgi seg ved Appomattox, Virginia 9.april 1865.

Etter krigen ble Lee fratatt sine sivile rettigheter som en straff for sitt svik mot Unionen. Under krigen ble også hans hjem Arlington konfiskert, og Lee fikk aldri tilbake eiendommen hans familie hadde hatt. Arlington ble etter krigen en gravlund, og er det den dag i dag. 

Det er viktig å fortelle en liten historie like etter krigen var slutt, og det gjelder forholdet mellom Lee og Grant. I Nordstatene, etter mordet på Lincoln, var det mange som ville stille Lee for krigsrett. Særlig gjaldt dette Vise-Presidenten Andrew Johnson som tok over etter Lincoln. Da dette ble fremlagt, så ble General Grant rasende, for det brøt helt med hvilken avtale han og Lee hadde inngått ved Appomattox. Grant ville både miste ære og troverdighet hvis dette ble gjort. General Grant truet med å innlevere sin avskjedssøknad ovenfor President Andrew Johnson hvis dette ble gjennomført. President Johnson lot det klokt i å ikke iverksette dette, for General Grant var blitt USA`s folkehelt nummer èn, og ikke minst hadde det fyrt oppunder en gerilijakrig. Lee skriver senere han er takknemlig for at Grant gikk i bresjen for ham.

Lee trakk seg tilbake fra søkelyset, og påtok seg presidentskapet ved Washington College (nå Washington og Lee University) i Lexington, Virginia.
Her ble han til sin bortgang den 12.oktober 1870. Han døde av en hjertesykdom som hadde plaget ham siden 1863.

Robert E. Lee fikk sine sivile rettigheter tilbake post mortem av President Ford under 1970-tallet.

Uansett utfallet av krigen, så er det ingen tvil om Robert E.Lee`s status som en av Amerikas største generaler gjennom tidene. 

Kilder : 
"Who Was Who In The Civil War" av Stewart Sifakis
"Confederate Military History, Volume I"