Regler for hvordan man skulle bære og forme uniformer,samt grader/insignia hadde begge hærer. Nå skulle det bli et virrvar av uniformer på begge sider under krigen, men det var på spesielt to områder der begge parter holdt seg til reglene; og det var på fargene til de forskjellige våpengrener og gradsmerkingen.

I Sørstashæren ble det litt mer forvirring i de høyere grader ettersom krigen forløp, da man kunne rett så ofte komme over generaler som bar både uniform og insignia som en oberst. Grunnen lå i forsyning av dette fra sentralt hold da de ble promotert til en høyere grad.

En sak som er litt pussig, var begge kommanderende generalers bekledning, for hverken Lee eller Grant brukte regulær generaluniform.

Den mest pussige av de to var Grant som gikk i en vanlig soldats uniform, og som følte seg ille til mote da han ikke kunne bruke den "vanlige uniformen". Det var mang en unionsoldat under krigen som gikk "frem på" p.g.a dette, og fikk hakeslepp da de hadde slengt litt med leppa mot en de trodde hadde samme rang som dem selv... . De kom fort ned på jorda igjen da de oppdaget stjernene på skuldrene.. . Grant selv var fullstendig klar over hans anonymitet når det kom til uniformen, og var overbærende med "gutta" i de fleste tilfeller, men ikke når det kom til slendrian i arbeidet han kommenterte.

Det var ingen i sørstatshæren som unngikk å vite da Lee var i nærheten, for det var ingen andre i hæren som gikk kledd som han, og så hadde Lee et utseende som skilte seg fra de fleste. Han hadde nemlig nærmest hvitt hår og skjegg.. .

Farger for de forskjellige militærgrener

På et område skulle begge hærer føre like farger, og det var med merkingen av de forskjellige våpengrener.
gul = kavaleriet
rød/purpur= artilleriet
lyst blått = infanteriet

Plassering av grader på uniform

Når det kom til plasseringen av grader på selve uniformen, så hadde sørstatshæren dette på halssnipp og armer, mens nordstatshæren hadde dette på skuldrene og på armene.

Gradmerking i de forskjellige militærgrener CSA - her atilleriet

• borgerkrigen, 1861
• 1865,
• flagg
• regimentsflagg
• nasjonalflagg

Flagg i nord og sør under krigen

For soldatene på begge sider var regimentets faner og nasjonalflagg viktige symbolbærere under kamp. På begge sider fikk regimenter og kompanier flagg og faner fra lokalsamfunnet som et symbol på hvor de kom fra og en påminnelse hvem de kjempet for under krigen.

I begynnelsen av krigen ble disse gitt i hovedsak av kvinnene i lokal-samfunnet, og var vanligvis håndsydd av disse. Fanene ble overrekt under høytidelige sermonier før kompanier og regimenter ble sendt mot fronten.

Under krigens gang, så ble faner og flagg laget av proffesjonelle syfabrikker, da mange kompanier på begge sider mistet sine flagg og faner rett så ofte, og trengte nye relativt fort.

" First Battle Flag" - Malt av ©Don Troiani, 
www.historicalartprints.com

Under kamp, var det en hovedoppgave å ikke la disse bli tatt av fienden, og det var spesielle flaggbærere som hadde til oppgave å holde fanen oppreist til enhver tid. Det sier seg selv disse menn hadde en høy dødsrate under krigen, for de var de første fienden skøt på ved konfrontasjon. Moralen til soldatene falt gjerne da fanen gikk i bakken. Det å være flaggbærer var en ære på begge sider,og en soldat sa sjelden "nei" da han ble tibudt oppgaven, selv om de visste de hadde en større sjanse for å bli drept.

Oppgaven til fanene var ikke bare av symbolsk verdi, men de var også en viktig brikke under et slag som informasjonsbærere for kommanderende offiserer som skulle dirigere sine tropper. Fanen var også punkt for kompani og regiment når de skulle samles ved angrep eller retrett, og som signal brukte de vanligvis signalhorn.

"Steady On The Colors" - Malt av ©Don Troiani, 
www.historicalartprints.com 

For fienden var de også viktige, for de kunne identifisere hvilken styrke de stod ovenfor. Fanen ble også et viktig krigsbytte, og soldater som klarte å ta fiendens faner ble vanligvis hedret for det og fikk høy anseelse blandt sine egne medsoldater.

"Fight for The Colors" - Malt av ©Don Troiani, 
www.historicalartprints.com

Det ble en tradisjon på begge sider å brodere inn eller male på fanen hvilke slag de hadde vært med på. For fanens egen del, så ble det et symbol for hvor mange ganger den hadde "overlevd" et slag. Dette gav også høyere moral for soldaten i regimentet eller kompaniet som gikk under fanen.

"Emblem of Valor"- Malt av ©Don Troiani, 
www.historicalartprints.com

Flagg i Sørstathæren ( Konføderasjonen, CSA )

Sørstatene hadde en utfordring når det kom til flagg og faner, da de var en ny nasjon og hadde en hær uten historie. Det ble jo en oppgave å skape tradisjon, og ved en utlyst konkurranse ble sørstatenes første nasjonalflagg født, nemlig "Stars and Bars". Dette flagget hadde Østerrikes flagg som fundament, med en blå firkant som dekket venstre hjørne av flagget i to-lnjers bredde. I denne firkanten var det en sirkel med 7 hvite stjerner som representerte de syv første stater som var med å danne Konføderasjonen. Flagget minnet mye om nasjonalflagget til Texas ved første øyekast. Nå må det legges til at antallet stjerner økte med antallet stater som ble innmeldte i Konføderasjonen, og på det meste finner 13-stjerner i sirkelen. Stars & Bars Konfederasjonenes første flagg Innført 4.mars 1861 Under slaget ved Bull Run 1861, så fikk flagget sin dåp på slagmarken. Problemet for flagget var det minnet sterkt deres "gamle flagg", "Stars and Stripes" som selvfølgelig var Nordstatenes og Unionens flagg. Dette skulle føre til forvirring på den ene og andre siden under dette slaget, og ble katastrofalt for mange soldater som trodde det var deres eget flagg og vice versa. Et resultat etterhvert, ble de måtte lage et nytt flagg som skilte seg ut på slagmarken, så det ikke skulle bli en forvirring om hvem som var hva. Resultatet ble " The Stainless Banner". Dette flagget var helt hvitt med kampflagget "The Southern Cross" i venstre hjørne. Det ble ikke slutt på problemene av den grunn kan du tro, for flagget ble oppfattet av mange Nordstatsavdelinger som et overgivelsesflagg... . Dette gav jo mange rare hendelser som i begynnelsen gav Sørstatshæren positive utslag, men etterhvert ble det et problem også, da avdelinger som ville overgi seg ble nektet det av Nordstatsavdelinger som trodde de skulle lure dem. The Stainless Banner Dette flagget ble gyldig fra 1.mai 1863 Etterhvert forstod Sørstatsadministrasjonen de måtte skille nasjonalflagget med et rent kampflagg for hæren. I marinen hadde de brukt "The Navy Jack" som var basert på Storbritannias "Union Jack"med St. Andrews - korset i midten. Dette flagget fikk navnet "The Southern Cross" på land, og er best kjent som "Sørstatsflagget" her i Norge. Sørstatenes kampflagg baset på "The Navy Jack" fra Konføderasjonens marine. Flagget hadde forskjellige størrelser etter hvilken avdeling som brukte det. Den minste versjonen brukte kavaleriet, mens hæren hadde de største. Dette flagget ble nå Sørstatshærens kampflagg på alle arenaer, og var destinktivt forskjellig fra det Nordstatshæren brukte. Det ble etterhvert praksis at selve hærkommandantens avdeling som brukte nasjonalflagget sammen med kampflagget. Forvirringen ble med andre ord mindre på slagmarken. Viktig å få med seg avdelinger på det østre teatret f.eks Army of Northern Virginia brukte firkantede flagg, mens avdelinger på det vestre teatret brukte rektangulære flagg av "The Southern Cross". Flagget er altså et regimentsflagg og ikke et nasjonalflagg. Enda var ikke forvirringen over ang. "The Stainless banner", så i siste del av krigen forandret Sørstatsadminisrajonen nasjonalflagget for tredje gang ved å legge til en bred rød vertikal søyle helt i ytterkant på høyre side av flagget. The Third National Dette flagget var gyldig fra 4.mars 1865 Nå kunne ikke Nordstatshæren ta flagget som overgivelsesflagg lengre. Dette flagget skulle bli Konføderasjonens siste da Gen.R.E Lee overgav seg den 9.april 1865.

Flagg i Nordstatshæren ( Unionen, USA )

Under krigen var det kun utvidelser av stjerner på "Stars & Stripes" som ble forandret fra tidligere versjoner. I 1859/60 ble den 33 stjernen lagt til da Oregon ble innlemmet som stat i USA. I 1861 fikk den 34-stjerner da Kansas ble stat, og i 1863 ble den 35te lagt til da West-Virginia ble stat og løsrev seg fra Virginia. Union 1859 Union 1861 Union 1863 Union 1861 - 1899  Populær utgaven   " Union Standard Bearer" - Malt av ©Don Troiani,  www.historicalartprints.com   Under avsnittet ovenfor om Flagg i Sørstathæren, så skrev jeg det var forvirring blandt soldater om nasjonalflaggene. Hvis du ser på "populærutgaven" her og "Stars & Bars", så forstår du fort hvorfor det ble akkurat dette. Under slag der det var både røyk,morgendis,stress og generell forvirring, er det ikke rart begge sider fikk noen uheldige sjeler som ble tatt til fange og likeså skutt da de trodde de møtte sine egne avdelinger.

Av de soldater som vervet seg i 1860-61, så var det veldig få med krigserfaring. USA hadde i 1846-48 vært i krig med Mexico, så noen offiserer og soldater hadde nødvendig kunnskap å gi videre. I 1860 hadde USA ca 17.000 profesjonelle soldater, og endel av disse hadde vært med i denne krigen. De fleste av disse skulle bli grunnlaget for oppbyggingen av både Union og Sørstatsarmeen.

I Sørstatene ble det opprettet delstatsarmeer, og det var på frivillig basis man vervet seg. Etter skuddene på Fort Sumter, ba Lincoln om 75.000 frivillige på 90-dagers verving. Ettersom krigen hadde brutt ut, stormet unge på begge sider for å gjøre tjeneste. Mange ble faktisk sendt hjem igjen for som de sa: "de hadde fyllt opp kvoten for det som var nødvendig".

Lite visste noen av disse unge om hva som lå foran dem i årene fremover... .

Den frivillige på begge sider vervet seg av overbevisningsgrunner i den tro at de forsvarte sine hjem, kristene tro, familie og lokalsamfunn med alt av de verdier dette representerte.

Den typiske frivillige var ung,ugift og urutinert mellom 17 - 45 år. De fleste hadde heller aldri vært utenfor sitt eget fylke og så på det å bli soldat som et eventyr. En viktig forskjell mellom menn fra nord og sør akkurat da, var at menn fra Nordstatene i første rekke var byfolk, mens menn fra Sørstatene var bønder.

En amerikaner av 1860 var veldig individualistisk innrettet, så det å underkaste seg en overordnet ble vanskelig for mange. De fleste hadde kun erfaring fra en far eller en eldre bror som referanse, så mange "drømmer" ble knust med ekersis og beinhard disiplin.

Militærhistorikere mener likevel at det var i Sørstatsarmeen det var flest som hadde vanskeligheter med militærlivet, for mange var jo slaveeiere, og så på det å underkaste seg disiplin som degregerende og ydmykende.

Særlig var det å måtte ha det vi kaller i dag permisjonsseddel for å forlate sine leire noe som de like svært dårlig. Grunnen var slaver måtte ha skriftelige tillatelser fra sine eiere hvis de skulle ferdes utenom plantasjen de tilhørte. Sørstatsoldater refererte mye av den militære disiplin til å bli "behandlet som en nigger".

Likevel var de fleste frivillige på begge sider fylt med lystighet og oppstemthet for det forstående slaget som måtte komme. Damer og lokalsamfunn møtte fram for å gi æresbesvisninger og respekt hvorhen de marsjerte, så unguttene på begge sider var bombesikker på å gå seirende ut av krigen.

Det høres kanskje rart ut for oss nå i 2017 å vite at disse soldatene var så bestemte og higet etter å komme i kamp. Bakgrunnen ligger mye i hva som skjedde før det første slaget ved BULL RUN.

Det var jo ikke hverken TV eller radio den gangen, så alt av informasjon kom via bøker,møter,kirke og ikke minst; aviser. Folk pratet også veldig mye med hverandre, så den lokale meningsuggesjon gav viktige og influerende personer mye makt. I USA på den tiden var det mye "dem og oss" på hver side, og det var lite bruk av ordet "vi ". Mye av dette skyldes særlig aviser og lokale politikere for at det ble akkurat det. Vi kan trygt si propaganda på begge sider var en hovedårsak til krigen.

Når så krigen var uungåelig trommet lokale ledere sammen lokalbefolkningen, og brødre,gamle venner og andre slekninger dannet kompanier for å gå til krig. Det er lett å forstå at det var få som ikke ville bli med, for de ble sett på som feige og lite "mannlige". De få som ikke ble med, ble i de fleste tilfeller fryst ut av lokalsamfunnet og gjorde skam på sin familie. Akkurat det var det få som var lite lystige på å oppleve.

Det var også få som i det hele tatt hadde en tanke om at de kunne dø, men det kom sannsynlig av få hadde i det hele tatt sett et menneske dø. De var overbeviste at de var uovervinnelige... .

En sak som begge sider var sikre på, var at det skulle bli en kort krig på bare noen få uker. I sørstatene var det et gjengs uttrykk på den tiden" at en søring kunne banke 10 Yankees", og folk var fullt overbevist om at dette var sant.

NOTE
Dette utsagnet kom etter en streifning som skjedde den 24.mai 1861, da unionstyrker gikk til angrep på en sørstatsavdeling der 10 unionsoldater og en sørstatssoldat døde. Dette ble slått opp i aviser, og med et trylleslag ble det til utsagnet ovenfor.Dette viser også hvor stor tyngde aviser hadde på denne tiden.

I nord var de litt mer tilbakeholdene, men de var " fast bestemte på å gi rebellene en lærepenge ! ". Lite visste soldatene i Unionstyrkene på vei ut av Washington og Sørstatssoldatene som lå å ventet ved Manassas Junction hvilket blodbad de skulle bli en del av. Dette slaget skulle en gang for alle skulle legge i grus utsiktene for en kort krig.

• borgerkrigen, 1861
• fengsler under borgerkrigen
• libby prison
• old capitol prison
• andersonville
• elmira prison

"...og her begynner helvete..."

"Trenger vi fangeleire ?!".. . Ja, det var nesten slik det sarkastisk begynte for begge parter under krigen, for ingen hadde en tanke om krigen skulle frembringe noen krigsfanger i det hele tatt.

Vel, grunnen for akkurat dette lå i deres tanker om selve krigen, for begge parter var egentlig forberedt på en kort krig.

Under 1861, så var det ikke mange store slag, og antallet av fanger var få. Disse kunne plasseres på steder som var formet som fengsler før krigen begynte. En annen populær måte var å lage "innhegninger", og dette passet jo bra i vår og sommer månedene, men fikk fatale følger på høst og vinter månedene uten ordenlig tak over hode.

Det var også vanlig å benåde krigsfanger på slagmarken den første tiden, og fanger måtte på tro og ære "dra hjem og ikke ta opp kampen igjen."

Dette høres utrolig ut, men vi må huske vi er i en tid da man gav sitt ord, så betydde det noe. Ære var ikke noe man lo av.. .

Vel, som du sikkert forstår, så kunne jo ikke den hæren soldaten var en del av la akkurat det skje. Derfor møtte soldatene hverandre igjen på slagmarken ganske fort etter de var løslatt.

Problemet soldaten kunne komme opp i hvis han ble tatt igjen, var faktisk henrettelse p.g.a brudd på avlagt ed. Det var med andre ord ingen lek å avgi ed på "tro og ære".

Etter kort tid, så dukket det opp et lite problem som skulle få ganske så omfattende følger for soldater som ble tatt, og grunnen var President Lincoln ikke anerkjente Konføderasjonen som en enhet, men så på krigen som et opprør innad i nasjonen.

Dette gjorde tingene litt vanskelig for statusen på sørstatssoldater. De ble ikke anerkjent som krigsfanger, men som "fiender av Staten". Dette resulterte jo i en motreaksjon fra Konføderasjonen, og fanger på begge sider begynte å hope seg opp.

Autentiske fortellinger fra fanger under borgerkrigen
Jeg har vært så heldig å komme over to websteder der krigsfanger har skrevet sin historie om hva de opplevde. Det pussige med disse to er begge heter Ryan, og kjempet på hver sin side under krigen. Historien fra særlig "sørstats Ryan" er ganske unik av flere grunner. Den første grunnen er han ble tatt som krigsfange to ganger under krigen. Dette gir en unik informasjon om forholdene i begynnelsen av krigen, og om hvordan de var noen år senere. Den andre grunnen er han overlevde borgerkrigen fra begynnelse til slutt, noe som var forunt meget få av de som var med... . A YANKEE PRISONER IN TEXAS EXPERIENCE OF A CONFEDERATE SOLDIER IN CAMP AND PRISON IN THE CIVIL WAR 1861-1865

Problemet med å ikke ha planlagt fangeleiere begynte med en gang å merkes på begge sider.

Siden krigen foregikk i sørstatene måtte unionsoldater fraktes lengre sør for lengre opphold. Statene Georgia og Texas lå såpass langt unna, så leire ble opprettet her. I Nordstatene ble fangeleire opprettet lengre nord i Unionen, da særlig i New York, Delaware og Illinois.

Særlige viktige fanger ble holdt innesperret i fengsler i hovedstedene for hver av partene, nemlig Washington og Richmond. Begge disse fengsler skulle bli beryktet under krigen og bringe mye ulykke på fanger som var plassert der.

I Richmond ble et tobakksvarehus omformet til fengsel for offiserer, og dette fikk navnet Libby Prison etter forrige eieren av bygget.

I Washington ble det gamle rådhuset brukt, så navnet på stedet fikk kun "prison" lagt til og stedet ble til Old Capitol Prison. Her ble offiserer, spioner, "mistenkelige personer" og "fiender av staten" plassert.

På begge steder var det normale forhold den første tiden. Folk fikk lov til ha besøk og skrive brev, men det skulle det bli slutt på etterhvert... . Begge steder var fangene den delen av folket som var "initativrike" på hver side av konflikten, så de benyttet enhver anledning til å kommunisere med omverden og planlegge flukt. Noen klarte dette, og sikkerheten ble strammet inn betraktelig.

Etterhvert utviklet begge steder et rykte omspunnet rundt tortur og uutholdelige forhold på alle plan. Mesteparten av dette var ikke sant, men det forekom ganske så harde straffer for fanger som brøt noen regler.

Under 1861 og første halvdel 1862 var det nogenlunde normale forhold med mat og andre nødvendige midler i nord og sør, men det skulle raskt endre seg da store slag og beleiringer utspandt seg fra februar 1862 og utover i årene som fulgte.

I nordstatene fikk flesteparten litt mat uansett mengde av fanger gjennom hele konflikten, mens situasjonen for unionsoldater som satt i fangenskap i sør ble mat skjelden sett i noen grad etter nyttår i 1864. Grunnen var helt enkelt den at de hadde nesten ikke mat til seg selv engang.

Det store innrykket begynte da beleiringen av Fort Henry og Fort Donelson i januar/februar 1862 var over,og massen av krigsfanger svulmet opp i enorme dimensjoner i Nordstatene. Særlig Fort Donelson gav POW-leirene et sjokk med over 13.000 nye fanger i "en bolk". (POW = Prisoner of War = krigsfange)

Siden det nå var ganske så langt fysisk fra Tennessee til f.eks Fort Delaware i Delaware, så måtte forsendinger til destinasjonssted skje etappevis. For fangene betydde det over en uke med reiser med tog,båt og marsj.

I denne tiden ble det også smått med mat og drikke, for unionsoldatene stod ikke akkurat med matstasjoner på veien. I tilllegg må vi også huske de var tatt under kamp, så det var stor sannsynlighet de ikke hadde fått seg en matbit under selve slagdagen heller.

Da fangene ankom leieren, så var leieren de kom til vanligvis ikke bygd for det antall av fanger som slentret seg gjennom portene. Det ble fort like trangt i en fangeleir som det hadde vært i lastevognene på togene til dem, og det la ikke grunnlaget i forbedringer for en stakkars fange. Etterhvert måtte hver og en innrette seg etter forholdene der de kom, og gjøre det beste ut av hele situasjonen.

Mange fanger kom både syke,sultene og utmattet til leierene. Dette skulle få fatale følger for begge parter i leierene rundt om ettersom tiden gikk, for epedemier og sult gjorde dødsraten uallminnelig høy når store mengder mennesker var samlet på for små områder med for få ressursser av mat, medisiner og sanitære anlegg.

Heldigvis fikk folk snudd Lincolns motstand til slutt, og statusen for sørstatsfangene ble forandret. I lys av de enorme mengder fanger som begge parter hadde, forstod begge sider nå de måtte starte et utvekslingsprogram for få ned antall fanger.

Dette programmet ble kalt "Dix-Hill Kartellet" etter lederne på begge sider som satte sammen ordningen. Denne avtalen kom i stand den 22.juli 1862.

Det var mye papirarbeide som skulle til, for journaler og oversikter skulle gjensidig overrekkes. Det ble satt opp et system for hvor mye hver grad var verdt, og det var da opptil hver part hvordan de skulle forholde seg til dette etter behov. Grunnen for å sette opp et system etter rang var jo partene hadde forskjellig antall av hver grad og dette måtte jevnes ut på en måte.

Da denne avtalen begynte å bli virksom tok det vanligvis 2-3 måneder før en fange var løslatt, så i noen tilfeller ble fanger også byttet kort tid etter et slag hvis det var mulighet for det.

Denne avtalen gjorde det i allefall levlig for soldater å være fanger, og å opprettholde en viss standard for fangeleiradministrasjonene. Soldater visste de skulle bli utlevert med tid og stunder, noe som gjorde fremtidsutsiktene lyse. For leiradministrasjonene ble det bedre tid til å gjøre mottak og planlegge forbedringer i systemet.

Systemet fungerte godt, så oppholdene til krigsfanger fra 1861, 62 og deler av 1863 var gode, selv om sykdom tok mange liv under disse årene også.

Ettersom nå slagene kom tettere og tettere ble det etterhvert flaskehalser som oppstod p.g.a fler og fler soldater deltok på hver side, noe som igjen gav flere fanger. For Nordstatenes del ble slaget ved Gettysburg og overgivelsen av Vicksburg dagen etter hverandre den 3 og 4.juli 1863 en slik situasjon. Nærmere 40.000 soldater var tatt til fange, og disse måtte plasseres. Det ble fullt alle steder der det var plass.

U.S Grant, øverstkommanderende ved Vicksburg, innså få dager etter overgivelsen det måtte gis benådning for mange av dem ellers ble halve armeen hans fangevoktere. Ca 15.000 ble frigitt under ed om å ikke ta opp kampen før unionfanger ble løslatt i samme mengde.

På slutten av 1863 blir det full stopp i utvekslinger av fanger p.g.a statusen til svarte soldater.

Hendelser under og etter et angrep på uniongarnisonen ved Fort Pillow setter en fullstendig stopper for videre utvekslinger. Vitner hevder svarte soldater var blitt slaktet ned av sørstatssoldater etter slaget.

Forholdene til fanger på begge sider forverres betraktelig etter nyttår 1864, da det hoper seg store mengde fanger på begge sider. Camp Sumter aka "Andersonville" opprettes under `64, og på under et år dør ca 13.500 av 43.000 soldater av sykdom og sult. I Nordstatene opplever sørstatsoldater lignende tilstander utenfor New York i Elmira Prison aka "Hellmira", der ca 3.000 av 12.500 soldater dør under samme tid.

Begge sider fikk føle politikken som ble ført under dette året, og året er kanskje det mest tragiske i amerikansk historie når det gjelder menneskelige skjebner. Begrepet "Verdens første konsentrasjonsleir" ble benyttet om "Andersonville" etter krigen, mens "Hellmira" blir lite nevnt i det hele tatt... .

Ikke akkurat stedet å være i 1864...

Like etter nyttår 1865 begynner utvekslingen av fanger igjen, men det enbart på Unionens visshet om krigens slutt er nært forestående.

I ettertid ble utvekslingsprogrammets brudd ikke bare basert på behandlingen av svarte soldater, men også på en hard og taktisk vurdering fra Lincoln og Grant om hvis de stoppet den, så ville sørstatene i tiden etter få vanskeligheter med få tak på fler soldater.

Mange unionsoldater kunne ha vært spart for en smertefull og langsom død i en fangeleir hvis de hadde vist litt barmhjertelighet. Et annet syn er jo at "krig er krig", og alle midler må tas i bruk for å vinne.

Nå var jo ikke Camp Sumter og Elmira de eneste fangeleierne under krigen, så under 1864 døde totalt nærmere 27.000 soldater på begge sider i leire rundt om i Amerika... . Dette utgjorde over 50% av alle døde i fangeleire under hele krigen, da totalt antall døde kom på 56.194 soldater.

Etter krigen var over, og unionstyrker fikk frigitt fangene i Andersonville, ble bilder på siden her publisert i avisene. Folk ble naturlig nok rasende og ville henge alle sørstatsgeneraler og politikere for måten soldatene hadde blitt behandlet på. Men, myndighetene kom til dette var for drøyt.

De hadde opprinnelig tenk å tiltale General Winder, sjefen for fengselsmyndighetene i Konføderasjonen, for dette; men han døde den 7.februar 1865. Hans leirkommendant, Major Wirzt, ble tiltalt for grusomhetene som hadde skjedd. Wirtz ble kjent skyldig og hengt den 10.november samme år i Washington.

Ingen leirkommandanter fra nordstatene ble stilt for retten for det som skjedde i deres leire under krigen... .

Nordmenn i fangeleire

I alt var det 110 nordmenn som var innom Andersonville i løpet av 1864, og 79 av disse endte sine dager der.
Flesteparten ble tatt til fange under slagene ved Chickamauga 21.sept 1863, og New Hope Church, 27. mai 1864.

Av det vi vet, så var det en norsk sørstatsoldat som var innom Elmira i 1864. Han overlevde. Det var nærmere 50 nordmenn som var innom Union-fengsler under krigen. Kun èn, etter det jeg vet, døde under fangenskap.

Nordmenn som døde i Andersonville 1861 - 1865